Search results

Avhandlingen er en samfunnsvitenskapelig analyse av tidlige resultater av implementeringen fiskeriforvaltningsreformene i Sør Afrika og Mozambique. Forvaltningsreformene var del av landenes overordnede demokratiseringsprosesser i kjølvannet av hhv avskaffelse av apartheid i 1994 og slutten på borgerkrigen i 1992. Et av målene for forvaltningsreformene var sosioøkonomisk utvikling for fattige fiskersamfunn, og et viktig virkemiddel skulle være økt brukergruppedeltakelse både i beslutnings- og gjennomføringsfasene. Dette var et ambisiøst prosjekt, i og med at historisk sett var det svært lite rom for politisk deltakelse og organisering for folk flest, og dermed var det lite erfaring å bygge på. Et hovedfokus i avhandlingen er hvordan interne maktforhold i fiskerorganisasjoner påvirket prosessene og potensialet for økt medbestemmelse og innflytelse. Den påpeker betydningen av å ta høyde for lokale maktstrukturer og enkeltaktørers interesse i forvaltningssystemenes utforming og implementering. Hvis ikke, er forvaltningsreformer tilbøyelig til å mislykkes når man sammenlikner med de opprinnelige målene og gode hensiktene. Avhandlingen viser at til tross for at en viktig målgruppe for reformene var de fattigste fiskerne, var lokale makteliter best posisjonert til å delta i prosessene for å implementere forvaltningsreformene og nyttiggjøre seg mulighetene som følger med. Både i fiskerorganisasjoner og på myndighetsnivå var det mangelfulle systemer for kontroll, ansvarliggjøring, og sanksjonering dersom prosessene tok feil vending. Til tross for at en stor målgruppe (de fattigste fiskerne) i liten grad evnet å nyttiggjøre seg mulighetene som kunne bidra til deres sosioøkonomiske utvikling, skjedde det en betydelig bevisstgjøring og læringseffekt for fiskerne og deres organisasjoner. Slike erfaringer er viktige byggesteiner i samfunn i overgang til demokrati. Over tid kan dette erfaringsgrunnlaget bidra til at fattige, marginaliserte grupper i større grad kan påvirke beslutningsprosessene, og dermed bidra til å definere betingelsene for egen utvikling.

This essay aims to contribute to the understanding of the COVID-19 pandemic's impact on a Norwegian- Russian social work research project. The reflexive act of writing about the project's disrupted startup is an exercise of flexibility and dynamics in the research process. Well known grips for those of us working with qualitative inquiry. Still, the unpredictable landscape, uncertainty of what would come next, and the insecurity in the present moved us as researchers towards new local and contextual knowledge, forced by the pandemic's extensive effects.