Suchergebnisse

Paper 3 of this thesis is not available in Munin: 3. Ulvevadet, B. and Hausner, V. H.: 'Incentives and regulations to reconcile conservation and development : thirty years of governance of the Sami pastoral ecosystem in Finnmark, Norway', Journal of Environmental Management(2011), 92:2794-2802. Available at http://dx.doi.org/10.1016/j.jenvman.2011.06.026 ; Denne avhandlingen er basert på en kvalitativ studie fra forvaltningen av reindriften i Norge. Målet med forvaltningen av reindriften i Norge er å oppnå en økologisk, økonomisk, og kulturell bærekraftig reindrift. Disse målene har blitt forsøkt oppnådd gjennom et governance system fordi myndighetene har erkjent at det å inkludere ressursbrukere i forvaltningsmessige beslutningsprosesser skaper en mer rettmessig forvaltningspolitikk. For å øke medvirkningen for ressursbrukere har norske myndigheter iverksatt to ulike forvaltningsmodeller i den samiske reindriften. På den ene siden er det innført et korporativt system hvor utvalgte reineiere representerer reindriften i de årlige forhandlingene med myndighetene. I disse forhandlingene blir det økonomiske grunnlaget for reindriften lagt gjennom ulike subsidieordninger. På den andre siden er det iverksatt et medforvaltningssystem hvor reineiere er representert i styrer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Staten har også delegert en del forvaltningsgjøremål til disse styrene. Medforvaltningssystemet utgjør fire nivåer; de to øverste nivåene består av styremedlemmer (både reineiere og andre) som er politisk valgt og dermed tar politiske beslutninger. De to lavere nivåene, på det lokale plan, har kun reineiere som styremedlemmer. Det har vært vanskelig for myndighetene å få et så stort og komplekst forvaltningssystem til å fungere slik det var planlagt og det har vært utfordringer på flere hold. Det er mange grupper som skal være med i forvaltningen, både reindriftssamer og representanter fra andre næringer som har interesser i de samme områdene som reineierne bruker. I denne prosessen har noen grupper fått mer makt enn andre og dette har satt sitt preg på forvaltningssystemet. I styrer, for eksempel, så ser man at noen grupper ender opp i mindretall og på den måten alltid "taper" sine saker. Reindriftens næringsorganisasjon, Norges Reindriftssamers landsforbund (NRL), har fått en relativt sterk posisjon i forvaltningen av reindriftsnæringen. NRL har både monopol på forhandlingsrett med staten i det korporative systemet og i tillegg har NRL en lovfestet rett til å foreslå kandidater til medforvaltningsstyrene, som blir formelt oppnevnt av Fylkestinget, Sametinget og Landbruks- og matdepartementet (LMD). I loven står det at NRLs forlag til kandidater bør følges så langt dette er mulig. Naturlig nok så foreslår NRL alltid egne medlemmer. På den måten så er NRL (sentralt) med på å utforme subsidiesystemet for reindriftsnæringen og NRL medlemmer er med på å forme og implementere politikk gjennom medforvaltningsstyrene. For NRL medlemmer er dette positivt, for en del ikke-medlemmer så er ikke dette like populært. Subsidiesystemet har vært forhandlet frem mellom LMD og NRL i over 30 år. Målet med subsidiesystemet har vært å oppnå en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift. For Finnmarks vedkommende, som sliter med et for høyt reintall, så har subsidiesystemet ment å kompensere økonomisk for en reduksjon i reintallet. Mye av reindriftspolitikken dreier seg om Finnmark, men 75% av reindriften i Norge drives også i Finnmak. I store deler av Finnmark har subsidiesystemet ikke fungert etter intensjonen. Intensjonen med subsidiesystemet er at reineierne blir belønnet for å slakte mange rein. På denne måten kan reintallet reduseres samtidig som at reineierne kompenseres for dette tapet gjennom å motta subsidier. Det motsatte har skjedd. Reineierne øker reintallet, fordi flere rein betyr høyere inntekt fra både salg av kjøtt og subsidieordningen. Grunnen til at dette skjer er at subsidiene er knyttet til inntekt fra kjøttproduksjon. Høyere inntekt fra kjøttproduksjon gir mer subsidier. Målet om høyere økonomisk inntjening (økonomisk bærekraft) søkes oppnådd gjennom subsidieordningen. Målet om en økologisk bærekraftig reindrift søkes oppnådd gjennom både subsidieordningen og lovverket. Lovverket ble revidert i 1996 og erstattet med ny lov i 2007. I dag, 5 år etter at loven trådte i kraft, er situasjonen like vanskelig. ; The goals for the management of reindeer husbandry in Norway are multifaceted and include ecological, economic and cultural sustainability. To achieve sustainability, a corporative system and a co-management system have been developed to establish a power-sharing agreement between the state at the central level and resource users at the local level. Together, these two systems are referred to as the governance system. This governance system is a rather comprehensive and complex multi-level system in which many different institutions participate at various administrative levels. Power is difficult to share in ways that please everyone involved. For various reasons, some institutions are granted more power than others; thus, some interests are more strongly represented in the governance system. Represented by the Ministry of Agriculture and Food (MAF), the state has, for example, shared more power with the Sami Reindeer Herders' Association of Norway (NRL) than other institutions by giving the NRL the sole right to negotiate on behalf of Sami pastoralists. The state/MAF has also shared power with the NRL in the co-management system. Specifically, the NRL has been granted a statutory right to nominate members to the co-management boards. In practice, this power has enabled these two agents to play a central role in most efforts to achieve ecological and economic sustainability. With the recent law revision in 2007, more authority has been devolved to local boards. These boards are now responsible for creating their own rules for using pastures, allocating pasture areas, achieving a sustainable number of reindeer in each district and settling numerous other issues that are important for reindeer husbandry. However, the creation of these rules is more challenging for the two largest reindeer husbandry areas in Finnmark, as many Sami pastoralists in Finnmark struggle with an excessive number of reindeer, low weights and degraded pastures (Bråthen 1997; Tverraa, 1997; Hausner et al., 2012). The pastoralists are thus tasked with resolving these difficult issues amongst themselves. Because natural resources are affected by various shifting social and ecological conditions, adaptive management systems that address change and uncertainty are important. In practice, rapid adaptation to shifting conditions is usually difficult to achieve because the management of natural resources is firmly regulated by laws and formal rules. Although the governance system of reindeer husbandry has experienced some changes over the years, these changes have been relatively incremental. Only slight modifications have occurred in the last 20 years, perhaps because important stakeholders from the industry itself, notably the NRL, have shown little interest in making changes. The NRL has yet to propose any major changes to the reindeer husbandry incentive system, which, in practice, is the primary policy instrument for achieving the important goals of ecological and economic sustainability. In addition, the efforts of the co-management boards at the regional level – the Area Board – have been characterized by internal power struggles rather than attempts to determine optimal solutions for critical problems. The state/MAF has been well aware of these difficulties in the governance system, especially in the co-management system, and has recently proposed the abolishment of the Area Board system. I conclude that the lack of capacity in the governance system to help achieving the sustainability goals is due to the asymmetric relationship between the corporative system and the comanagement system. In practice, this has resulted in weak regulations and the use of incentive-based mechanisms as the dominant policy instruments. I therefore argue that a revision of the governance system is necessary if devolution is to work as intended.

This article is based on a case study of reindeer husbandry management in Norway. I argue that the inclusion of resource users in a co-management process may at times increase social tension and weaken the system of governance. The co-management experience indicates that the system works well in most areas. However, because of the differences in contextual circumstances, the system suffers from a legitimacy deficit with respect to how representatives are appointed and how interests are distributed among the various boards. The study argues that even if policies and institutions are adapted to local contexts, there may be a need for a stronger connection between the co-management boards and other institutions, such as the Sami Parliament and the Reindeer Husbandry Administration. Specifically, I argue that instead of increasing legitimacy through equal user-group representation in management decision making, the very structures of the system—in particular, nominations and appointments—may lead to unequal user-group representation and thus threaten the success of the management system.

Many governments have come to realize that the best way to manage natural resources is to include the resource users in order to increase legitimacy for governance. For the Sami reindeer industry, the Norwegian government has implemented two different management models in order to meet this challenge. On the one hand, there is a corporative management model where a few democratically elected reindeer owners represent the whole industry in the annual negotiations with the government. On the other hand, there is a co-management model where reindeer owners are represented in boards at the local, regional and national levels where the government has delegated a number of management functions. In addition, there is also a hierarchical administrative management system, with only public officials as employees. Nevertheless, through media, surveys and interviews, there has been observed some dissatisfaction among reindeer owners; they claim that the system is not inclusive. I argue that the election of reindeer owners to the different co-management boards and the election of reindeer owners to the corporative units have been challenging because it is difficult to establish systems of representation that are fair for everyone. I also argue that it is complicated to make such comprehensive systems work in practice, as initially planned on paper. Abstract in Norwegian / Sammendrag:Forvaltningen av reindriften i Norge – maktfordeling og deltakelseMyndigheter i mange land har erkjent at å innbefatte ressursbrukere i forvaltningsmessige beslutningsprosesser skaper en mer rettmessig forvaltningspolitikk. For å øke medvirkningen for ressursbrukere har norske myndigheter iverksatt to ulike forvaltningsmodeller i den samiske reindriften. På den ene siden er det innført et korporativt system hvor utvalgte reineiere representerer reindriften i de årlige forhandlingene med myndighetene. På den andre siden er det iverksatt et medforvaltningssystem hvor reineiere er representert i styrer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Staten har også delegert en del forvaltningsgjøremål til disse styrene. Likevel har det gjennom media, spørreundersøkelser og intervjuer, kommet frem at noen reineiere er misfornøyde med forvaltningssystemet og at de føler seg ekskludert fra deltakelse. Jeg argumenterer derfor for at oppnevningen av reineiere til de ulike medforvaltningsstyrene og oppnevning av reineiere til det korporative organ er en delvis uløst utfordring fordi det er vanskelig å etablere et representasjonssystem som føles rettferdig for alle. Jeg påviser også at det er vanskelig å få slike sammensatte systemer til å fungere like godt i praksis som de var planlagt.

Many governments have come to realize that the best way to manage natural resources is to include the resource users in order to increase legitimacy for governance. For the Sami reindeer industry, the Norwegian government has implemented two different management models in order to meet this challenge. On the one hand, there is a corporative management model where a few democratically elected reindeer owners represent the whole industry in the annual negotiations with the government. On the other hand, there is a co-management model where reindeer owners are represented in boards at the local, regional and national levels where the government has delegated a number of management functions. In addition, there is also a hierarchical administrative management system, with only public officials as employees. Nevertheless, through media, surveys and interviews, there has been observed some dissatisfaction among reindeer owners; they claim that the system is not inclusive. I argue that the election of reindeer owners to the different co-management boards and the election of reindeer owners to the corporative units have been challenging because it is difficult to establish systems of representation that are fair for everyone. I also argue that it is complicated to make such comprehensive systems work in practice, as initially planned on paper. ; Myndigheter i mange land har erkjent at å innbefatte ressursbrukere i forvaltningsmessige beslutningsprosesser skaper en mer rettmessig forvaltningspolitikk. For å øke medvirkningen for ressursbrukere har norske myndigheter iverksatt to ulike forvaltningsmodeller i den samiske reindriften. På den ene siden er det innført et korporativt system hvor utvalgte reineiere representerer reindriften i de årlige forhandlingene med myndighetene. På den andre siden er det iverksatt et medforvaltningssystem hvor reineiere er representert i styrer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Staten har også delegert en del forvaltningsgjøremål til disse styrene. Likevel har det gjennom media, spørreundersøkelser og intervjuer, kommet frem at noen reineiere er misfornøyde med forvaltningssystemet og at de føler seg ekskludert fra deltakelse. Jeg argumenterer derfor for at oppnevningen av reineiere til de ulike medforvaltningsstyrene og oppnevning av reineiere til det korporative organ er en delvis uløst utfordring fordi det er vanskelig å etablere et representasjonssystem som føles rettferdig for alle. Jeg påviser også at det er vanskelig å få slike sammensatte systemer til å fungere like godt i praksis som de var planlagt.

To ensure economic viability over time, any efforts to meet the Millennium Development Goals need to reconcile conservation with development interventions. Particularly, in marginal and risk prone areas erosion of resilience could make production systems more susceptible to environmental risks that compromise the economic security. By longitudinal analyses of long-term data records we investigated the impacts of big push policies on Saami pastoral ecosystems in Arctic Norway. The big push was accompanied by reindeer herd accumulation and a corresponding degradation of resilience, increasing the susceptibility to herd losses to predators and adverse winters. For the last 20 years the Norwegian government has worked to halt degradation of pasture ecosystems and reduce susceptibility to environmental risks. These intended win-win policies have mainly been based on economic incentives, which have been developed together with Saami pastoralists through negotiated agreements. We argue that the continued degradation of the Saami pastoral ecosystems is a "ghost of the development past", as the big push policies have resulted in an economic security trap (EST). The gradual reduction of resilience has persisted as the ex post payments of disaster relief and predator compensation have impeded the long-term actions to reduce susceptibility to environmental risks, i.e., ex ante policies, thereby increasing dependency on elevated economic inputs to manage the risks. The transfer of liability for managing risks to the benefactor, both through ex ante and ex post policies, has further discouraged and constrained opportunities for adaptation by the pastoralists.