Suchergebnisse

Døden angår oss. Våre dødsforestillinger sier noe om hvem vi er, hvordan vi oppfatter oss selv, og hva som er viktig for oss. Tanatologi er vitenskapen og læren om døden. Den utgjør et voksende tverrfaglig felt internasjonalt. Alt som lever, må dø bidrar til å sette tanatologien på kartet i Norge. Boka springer ut fra et nytt nordisk nettverk av forskere som arbeider med døden fra ulike perspektiver og ulike fag: idéhistorie, filosofi, helsefag, kulturstudier, litteraturvitenskap, psykososiale studier, sosiologi og teologi. Er døden vårt siste tabu, eller snakker vi tvert imot mer om den enn før? I vår tid er døden blitt et medisinsk anliggende som først og fremst håndteres av helsepersonell. Hvordan skal vi forholde oss til døden som enkeltindivider og samfunn?

Publ. i Barns kultur i et humanistisk og estetisk perspektiv. Rapport nr. 28. Senter for barneforskning. Trondheim Universitet 1993. Også publiceret i BUKS - Tidsskrift for Børne- og Ungdomskultur nr. 28, 1993, samt i Legekultur, 1996, s. 139-149.

Å være åpen om alvorlig sykdom og død har blitt et normativt og moralsk imperativ. I Norge har den nye åpenheten fått synlig utløp gjennom flere populære dokumentarserier på statskanalen NRK. I artikkelen søker vi å forstå mer av fenomenet åpenhet, slik det spil- ler seg ut på TV og særlig knyttet til åpenhet om alvorlig sykdom og død. Vi redegjør for noen aktuelle teoretiske perspektiver på åpenheten, før vi beskriver og diskuterer hvordan åpenhet fremstilles i en episode fra NRK-serien Helene sjekker inn. Den aktuelle episoden er fra en hospiceavdeling. Et sentralt poeng fra vår analyse er at mens både NRK og hospi- cefilosofien argumenterer for betydningen av å være åpen om døden, kan personer som er i livets siste fase fortsatt ha behov for å skjerme seg fra døden som realitet. Gjennom språ- kbruk, kroppslige gester og aktive handlinger viser både pasienter og ansatte i episoden at åpenhet også har grenser og at døden ikke lar seg fullstendig avdekke, men fortsatt hviler i en form for ikke-viten.

Mennesker som har mistet nærtstående, eller som står i fare for at miste deres liv på grund af sygdom, har ofte en mangfoldighed af forestillinger om livets forhold til døden. Det fænomen at der er flere variationer af liv i døden, er omdrejningspunktet for denne artikel. Som henholdsvis antropolog og teolog [i] er vi særligt optagede af hvordan mennesker erfarer og formulerer flere former for transcendens, dvs. overskridende forhold mellem 'denne verden' og 'den anden verden', i et samfund præget af især kristen kosmologi, vestlig videnskab, men også en hel række andre kosmologier. Forestillinger om liv i og efter døden vil vi se som udtryk for erfaringer af menneskelig forbundethed og adskillelse i forhold til medmennesker og verden og ad den vej forsøge at eksplicitere den polydoksi, dvs. de mangeartede former for tro, som kommer til udtryk.