In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fleet of F-16 fighters. In the spring Of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 joint Strike Fighter (JSF) & F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin & Boeing, respectively, & the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the first step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen & the European Dassault Mirage FiE (of French origin). The purpose of the present article is to analyze the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 & to discuss their relevance in regard to the present pending decision. Adapted from the source document.
De nære relationer mellem USA og Europa har i årtier været et centralt element i international politik. Men hvor kommer det transatlantiske forholds holdbarhed og modstandskraft fra? Dette spørgsmål optager mange forskere og aktualiseres nu af de igangværende forskydninger i verdenspolitikken. Bogessayet diskuterer derfor, hvordan de to bøger Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) og Enduring Alliance (Sayle, 2019) fremmer vores viden om de bånd, der knytter staterne i det nordatlantiske område. Haugevik undersøger bilaterale amerikansk-britiske og britisk-norske 'specielle forhold', mens Sayle ser nærmere på det multilaterale samarbejde i NATO. De tilbyder begge interessante teoretiske argumenter om samspillet mellem diplomatisk praksis og nationale politiske dynamikker samt imponerende empiriske analyser, som underbygger deres pointer. De to bøger rejser samtidig også nye vigtige spørgsmål, herunder om de indbyggede spændinger i liberale normer og værdier samt om betydningen af tillid for det transatlantiske forholds holdbarhed.
Abstract in English: Something Special? The Transatlantic Ties and Their EnduranceFor several decades, the close relationship between the United States and Europe has been a key aspect of international politics. But what are the sources of the endurance and resilience of transatlantic ties? This question preoccupies researchers, and its salience is growing in light of current shifts in world politics. Accordingly, the book essay discusses how the two books Special Relationships in World Politics (Haugevik, 2018) and Enduring Alliance (Sayle, 2019) contribute to our knowledge about the international ties of the North Atlantic area. Haugevik examines bilateral American-British and British-Norwegian 'special relationships', while Sayles studies multilateral cooperation in NATO. They both offer interesting theoretical arguments about the interplay between diplomatic practice and national political dynamics. Moreover, they provide impressive empirical analyses to support their claims. At the same time, the two books raise new important questions, e.g. about the built-in tensions in liberal norms and values as well as about the significance of trust for enduring transatlantic ties.
Hvordan vil det gå med NATO? Vil alliansen overleve de neste 70 år? Hvilke utfordringer vil alliansen i så fall måtte håndtere? Artikkelen spekulerer på fremtiden og forsøker å se inn i glasskulen og peke på noen mulige utviklingstrekk. Jeg argumenterer at NATO trolig vil bestå, men dens relevans vil avhenge av hvor tilpasningsdyktig den er i forhold til nye utfordringer. I tillegg må verdifellesskapet og solidariteten bestå om alliansen skal være noe mer enn en papirtiger. På kort sikt er det de transatlantiske relasjonene som bekymrer mest, mens klimaendringer og migrasjon, samt den raske digitaliseringen av samfunnene våre, er trender som vil utfordre NATO på sikt.
Denna artikel granskar finländsk utrikes- och säkerhetspolitik i en tid som kännetecknas av globala förändringar när det gäller maktpolitik, internationella institutioner, säkerhetsordningen, och inrikesutvecklingen i olika länder. Som del av projektet "Nordiska svar på geopolitiska utmaningar" analyserar artikeln även Finlands ståndpunkt gentemot det nordiska samarbetet, och i vilken mån nordisk samverkan hör till Finlands utrikespolitiska arbetsredskap. Till att börja med kontextualiseras landets utrikespolitik, varefter det utrikespolitiska beslutsfattandet jämte aktörer gås i genom. Därefter undersöks vilka utmaningar Finland har och hurdana redskap landet har i bemötandet av dessa. Slutligen granskas hur Finland har anpassat sin politik till de globala omvälvningarna. Grundvalen i Finlands utrikespolitik, nämligen det folkrättsbaserade internationella systemet, står kvar i den föränderliga omvärlden där Finland agerar primärt inom och via EU. Men både de maktpolitiska förändringarna och utmaningarna i globalt styre har påverkat prioriteringarna i finländsk utrikespolitik.
Hva er holdningene i de nordiske landene til utenlandske investeringer? Spiller det noen rolle for befolkningen hvor de utenlandske investeringene kommer fra? Er man mer skeptisk til utenlandske investeringer innenfor noen sektorer av økonomien, mens man er mindre skeptisk til utenlandske investeringer innenfor andre sektorer? Dette essayet presenterer resultatene fra en omfattende spørreundersøkelse blant befolkningene i alle de nordiske landene.
Abstract in English:Attitudes to Direct Investments from China in the Nordic CountriesHow does the Nordic public view foreign investments? Does the country of origin for such investments matter for the public? Would the public be more critical of investments into certain sectors of the economy, whilst being less critical to foreign investments in others? This essay presents the results from an extensive survey of public opinion conducted across all the Nordic countries.
Det er ingen tvil om at hendelsesforløp som ble igangsatt 11. september 2001 har vært med på å prege global politikk i de to tiårene som har gått. Men ble terrorangrepene mot USA 11. september 2001 definerende for hvordan vi forstår internasjonal politikk og hvordan vi studerer det? Basert på en gjennomgang av studiet av internasjonal politikk over de siste 20 årene argumenterer vi i denne artikkelen at svaret her er mer tvetydig. Tvetydig fordi det utvilsomt har skjedd endringer og fordi det er lett å peke på utviklingstrekk i faget Internasjonal Politikk (IP) som har direkte eller indirekte utspring i hendelsene høsten 2001. Terrorismestudier fikk for eksempel et umiddelbart oppsving, og med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 kom en øket interesse for emner som imperial makt, opprørsbekjempelse og normativ internasjonal teori. Mer tvetydig fordi vi slett ikke er sikre på at de viktigste utviklingstrekkene i IP de siste tiårene kan forklares med 11. september. Vi er også usikre på hvor varige endringene i kjølvannet av 11. september kan sies å være. Vår tentative hypotese er at 11. september på kort og mellomlang sikt hadde betydelig effekt på vektleggingen av forskjellige emner innen IP. På lengre sikt var terrorangrepene og ettervirkningene av dem viktigst for fagutviklingen på de områdene der det umiddelbare sjokket bidro til å forsterke allerede eksisterende trender.
Abstract in English:The Study of International Politics After 11 September 2001To what extent did 9/11 impact the discipline of International Relations (IR)? In the current article, we argue that while the impact of 9/11 on global politics is undeniable, the verdict when it comes to the discipline in charge of studying these events, IR, is more ambiguous. For while IR and the study of global politics has changed over time, the discipline is, we argue, as much prone to "internal" changes as it is to external shocks. Thus, we suggest a model for understanding the sociology of science of IR which takes into account both internal and external sources of change. While IR would have looked quite different today without the attacks of 9/11, we argue that we would still have been able to recognize it.
Artikkelen begynner med å takke de andre bidragsyterene til symposiet. Det argumenteres så for at offentlige intellektuelle kan bli lettere hørt når tilhørerne opplever at verden er i endring og er i villrede om hva som foregår, for da er de villige til å overveie om det sosiale kanskje kan forstås på andre måter enn de har gjort tidligere. Med referanse til Heideggers poeng om at å tenke når man står midt i en situasjon er noe annet enn å sette seg ned og være eftertenksom, argumenteres det også for at en intellektuell som velger å fylle kommentatrollen i mediene, simpelthen velger å være del av en annen diskurs enn en intellektuell som deltar i det vitenskapelige ordskiftet. Endelig gjøres poenget at politiske realister og poststrukturslister deler en maktrealisme de har fra Nietzsche, men at de skiller lag i sin forståelse av hva makt er.
Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.
Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.
I den stadig voksende litteraturen om NATOs ISAF-operasjon i Afghanistan, er alliansens partnerskap med afghanske aktører et understudert tema. Denne artikkelen forsøker å belyse partnerskapet mer utførlig. Ved å anvende en diskursanalyse på NATOs fremstilling av afghanske myndigheter og sikkerhetsstyrker i perioden 2003–2014, viser artikkelen hvordan et partnerskap preget av mistillit tar form og endres over tid. Funnene viser at i perioden 2003–2009 representerte NATO sine egne og de afghanske partnernes verdier som felles. NATOs representasjon av sine egne og de afghanske partnernes verdier som felles, forstås som et verktøy for å forandre de afghanske samarbeidspartnere i retning av NATOs liberale verdigrunnlag. Et betydelig skifte i denne fremstillingen ser vi fra 2009 til 2014, da NATO i stadig økende grad begynner å anse partnerne som et sikkerhetsproblem istedenfor en partner. Analysen viser dermed hvordan representasjoner av en partner over tid har betydning for politikken som føres på bakken, og for hvordan denne legitimeres.
Valget af Trump og Brexit indskriver sig sammen med Ruslands selvhævdende adfærd og Kinas øgede globale rolle i en udvikling, der set med danske udenrigspolitiske øjne opfattes som mere end almindeligt foruroligende: "De tektoniske plader, som dansk udenrigspolitik har hvilet på i mange år, er i bevægelse", skriver Regeringen i sin Udenrigs-og Sikkerhedspolitiske Strategi 2017/18 (Regeringen 2017a). Artiklen belyser på den baggrund den aktuelle debat om, hvordan Danmark kan og skal agere i en verden, der opfattes som stadigt mere usikker og uforudsigelig. Artiklen fokuserer især på spørgsmålet om, hvorvidt der lægges op til en nytænkning eller blot en justering af Danmarks foretrukne udenrigspolitiske virkemidler og institutionelle forankring. Med afsæt i en analyse af de seneste års strategiske udmeldinger og konkrete udenrigspolitiske tiltag identificerer artiklen et stigende modsætningsforhold mellem retorikken og ressourcerne i dansk udenrigspolitik. Skellet mellem det, der italesættes som udenrigspolitisk nødvendigt og det, der opfattes som indenrigspolitisk muligt, vokser, og som følge heraf fremstår det danske svar på de seneste års bekymrende internationale udvikling indtil videre usammenhængende.
«Old diplomats do not die, they write their memoars» skrev en britisk historiker med et litt overbærende sukk en gang på 90-tallet. For britiske og amerikanske diplomater har skrevet så mange memoarer at de lett kunne ha fylt et lite bibliotek.
Norske diplomater, derimot, har knapt skrevet en eneste memoar. Så vidt jeg har oversikt, er de to siste Fritz Wedel Jarlsbergs Reisen gjennem Livet i 1932 og Rolf Andvords Med hånden på hjertet i 1964. Det har skjedd en del i både verdenshistorien og norsk utenrikspolitikk siden den tid...