Liberal Governmentality and Urban Culture: Governing Differences and Diversity in the Policies of Helsinki and Sydney
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 77-93
ISSN: 2000-8325
80 Ergebnisse
Sortierung:
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 77-93
ISSN: 2000-8325
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 8-25
ISSN: 2000-8325
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 57-75
ISSN: 2000-8325
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 94-96
ISSN: 2000-8325
In: Nordisk kulturpolitisk tidskrift: The Nordic journal of cultural policy, Band 26, Heft 1, S. 26-41
ISSN: 2000-8325
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 3, S. 334-357
ISSN: 1891-1757
Artikkelen gir en oversikt over den «visuelle vendingen» innen IP-faget og diskuterer noen av de mest sentrale teoretiske argumentene som har blitt lagt frem i denne sammenheng, med særlig vekt på studiet av «internasjonale ikoner». Denne diskusjonen leder videre til en empirisk studie, nærmere bestemt en kasusstudie med utgangspunkt i bildet av Omran Daqneesh, også kjent som «Syrian boy in an ambulance». Dette bildet, som ble tatt under beleiringen av Aleppo i august 2016, oppnådde raskt ikonisk status i den bredere vestlige debatten, og det er nettopp samspillet mellom bilde og fortolkning i form av tekst jeg ser nærmere på i analysen. Ved hjelp av en diskursanalyse viser jeg hvordan debatten bar preg av uklarhet og en slags ubestemmelighet når det gjaldt hvordan en burde respondere til ikonet i utenrikspolitisk forstand. Dette funnet leder meg videre til artikkelens teoretiske bidrag: å anskueliggjøre hvordan begrepet apori kan bidra til å teoretisere debatten rundt borgerkrigen i Syria. Mer konkret argumenter jeg for at debattens innramming leder til et selvkonstruert paradoks, som kommer til uttrykk i ulike krav om at noe må gjøres, uten at dette «noe» spesifiseres. Dermed blir kravet i seg selv et symbol på en utveisløshet; det ender i en apori. Formålet med artikkelen er derfor todelt: For det første å undersøke hvilken rolle bilder spiller i internasjonal politikk og, for det andre, å belyse hvordan møtet med en apori fordrer refleksjon, som derfor kan bidra til å åpne opp for alternative tilnærminger til de forståelsesrammene som preget, eller kanskje rettere sagt fremdeles preger, diskursen rundt borgerkrigen i Syria.
Abstract in English:Icons and Aporias in the Western Debate on the Civil War in Syria
This article provides an overview of the 'visual turn' in IR and reflects on some of the key theoretical arguments put forward with particular attention paid to the proposed study of 'international icons'. This discussion provides the basis for an empirical study in which I examine the photograph of Omran Daqneesh, also known as the Syrian boy in an ambulance, as a case study. This photo, which was taken during the siege of Aleppo in August 2016, quickly reached an iconic status in the broader Western debate on the Syrian Civil War. The ensuing analysis zooms in on and accentuates the interplay between the visual and (textual) interpretation. This is done by way of discourse analysis, through which I demonstrate how the debate was characterized by an ambiguity and an undecideability regarding what should be done in terms of foreign policy as a response to the icon. Building on this finding, I advance this article's theoretical contribution: to suggest that the concept of aporia can help us theorize the debate on the Syrian civil war. More specifically, I argue that the current framing of the debate leads to a self-constructed paradox, which finds its expression in the various demands that 'something must be done', without this 'something' being specified. As such, the demand becomes a symbol of a undecidability; it ends in an aporia. Thus, the purpose of this article is two-fold: First, to understand the role of images in international politics and, second, to illuminate how the aporetic encounter demands reflection, which therefore can open up thinking space for alternative approaches to the frames of interpretation that dominated, or rather, continues to dominate the discourse around the civil war in Syria.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 4, S. 341-349
ISSN: 1891-1757
I denne artikkelen deler Bjørn Tore Godal sine erfaringer fra da han, som handelsminister, undertegnet EØS-avtalen i Porto i Portugal den 2. mai 1992 på Norges vegne. Han viser hvordan EØS avtalen kan forstås som en forlengelse av en norsk utenrikspolitisk tradisjon der forholdet til Europa alltid har vært komplisert og sammensatt. Mens internasjonalt samarbeid har hatt stor støtte, har det også vært en dyp skepsis mot unioner og stormakter. Som AUF-leder tidlig på 1970-tallet kjempet han også mot norsk medlemskap i EF. Som handelsminister mente han lenger enn en del andre politiske aktører at EØS kunne være et varig alternativ til EU-medlemskap. I dette bidraget viser Godal hvordan EØS-avtalen har fungert, og særlig hvordan han har erfart avtalen i sine ulike roller.
Abstract in English:EEA – in RetrospectIn this article, Bjørn Tore Godal shares his experiences from when he, as Minister of Commerce, signed the EEA Agreement in Oporto, Portugal on May 2, 1992, on behalf of Norway. He shows how the EEA Agreement can be understood as a natural prolongation of Norwegian foreign policy tradition where relations with Europe always have been complex and complicated. While international cooperation has been highly supported, there has also been a deep skepticism of unions and great powers. As a leader of AUF (the social-democratic youth league) in the early 1970s, he also fought against Norwegian membership in the EC. As a Minister of Commerce, he believed that the EEA could be a lasting alternative to EU membership. In this contribution, Godal shows how the EEA Agreement has worked and how he has experienced the functioning of this agreement in his various roles.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 3
ISSN: 1891-1757
Bærekraftsmålene har gitt klassiske spørsmål innenfor utviklingspolitikken ny relevans: Hvem skal betale for globale fellesgoder? Kan man bruke bistand til dette formålet, eller bør den reserveres for innsats i spesifikke fattige land? I denne artikkelen undersøker vi hvordan DAC-landene, som kollektiv og hver for seg, forholder seg til disse temaene. Vi finner at de sliter med å følge en konsistent linje. Vi mener norske myndigheter kan tjene på å konseptualisere internasjonale fellesgoder bedre. Da blir det for det første enklere å ha en prinsipiell holdning til finansieringen av dem. For det andre kan en slik forståelse gi grunnlag for en strategisk tilnærming til nye initiativer. Det er liten grunn til å tro at man vil ha mye større budsjetter til rådighet fremover. Teorien viser dessuten at man må forvente at det er optimalt å bruke skreddersøm for å fremskaffe ulike fellesgoder. Det krever detaljkunnskap. Vi trenger større forståelse av hvordan eksisterende multilaterale organisasjoner og mekanismer som håndterer både bistand og globale fellesgoder virker. Vi trenger dessuten mer innsikt i hvordan dagens multilaterale system fungerer på ulike felt. Norge kan og bør bidra til det globale fellesgodet som denne typen kunnskap utgjør.
Abstract in EnglishBetween Politics and Statistics: Global Collective Goods and Development PolicyThe adoption of the Sustainable Development Goals has revived some classical issues in development policy: Who should pay for global collective goods? Can foreign aid be used for this purpose, or should such financing be reserved for efforts in specific poor countries? In this article we investigate how the members of the Development Assistance Committee of the OECD, collectively as well as individually, approach these questions. We find that they struggle to be consistent. In our opinion, the Norwegian government could gain from developing a better conceptualisation of global collective goods. This will first of all make it easier to have a consistent policy with respect to financing them. Secondly, such a conceptualisation will allow for a more strategic approach to new initiatives. Going forward, aid budgets are unlikely to grow much. Moreover, theory demonstrates that it is in general optimal to tailor the provision of different collective goods to the peculiarities of each case. This implies that expertise is essential. We need a better understanding of the functioning of existing multilateral organisations and mechanisms that manage both aid and global collective goods. In addition, more knowledge about the workings of the current multilateral system in different fields is required. Such knowledge is a global collective good and Norway could and should contribute to its provision.
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 2, S. 173-176
ISSN: 1891-1757
Som svar på Karsten Friis' kritik af Fokkusspalten, "Når krig blir hverdag", formulerer denne replik en kort begrebslig, empirisk og normativ afklaring af spaltens anvendelse af begrebet militæraktivisme. Begrebsligt påpeger replikken, at militæraktivisme allerede er hyppigt anvendt i litteraturen om skandinaviske landes øgede engagement i internationale militære operationer efter Den Kolde Krig. Empirisk set, er det korrekt, at udviklingen ikke har været lineær, og man kan argumentere for, at Danmark og Norges militæraktivisme var (endnu) større, da Afghanistankrigen var på sit højeste. Dog er begge lande fortsat engageret særligt i NATO-regi, og det er væsentligt at bemærke, at de direkte kampe på landjorden i internationale militære operationer i stigende grad udliciteres til mindre privilegerede lokale og internationale kombattanter. Replikken påpeger, at Friis' påstand om, at militæraktivisme som begreb udgør en slet skjult kritik af Danmark og Norges militære engagement, beror på en misforståelse. Tværtimod stammer aktivisme fra den danske udenrigspolitiske debat, hvor begrebet anvendes politisk med en række positive konnotationer forbundet med at være aktiv (Pedersen & Ringsmose, 2017). I lyset af afpolitiseringen af Danmarks og Norges krigsdeltagelse velkommer vi fremadrettet yderligere forskningsmæssig og politisk diskussion af militæraktivismen.
Abstract in EnglishReply: Military Activism RevisitedIn response to Karsten Friis' critique of the special issue When War Becomes Daily Life, this reply outlines a brief conceptual, empirical and normative clarification of the special issue's use of the concept, military activism. Conceptually, the reply points out that military activism is already a frequently used concept in the academic literature on Scandinavian countries increased engagement in international military operations after the Cold War. Empirically, it is correct that this development has not been linear, and arguably, Denmark and Norway's military activism was (even more) pronounced, when the war in Afghanistan was at its zenith. However, both countries continue to be engaged particularly in NATO, and significantly, direct battles on the ground are increasingly outsourced to local actors to less privileged local and international combatants. The reply points out, that Friis's claim that military activism is a concealed critique of Denmark and Norway's military engagement, is based on a misunderstanding. On the contrary, activism as a concept derives from the Danish foreign policy debate, where the term is used to connote a series of positive attributes associated with being active (Pedersen & Ringsmose, 2017). Considering the depoliticisation of Denmark and Norway's military activism we welcome further academic and policy discussions about this important issue.
In: Internasjonal politikk, Band 78, Heft 4, S. 511-522
ISSN: 1891-1757
Selv om Svalbard er en del av Norge, byr øygruppen på spesielle utenrikspolitiske utfordringer. Nedbyggingen av den norske kulldriften kom brått på og har store konsekvenser for Svalbard-samfunnet og forutsetningene for norsk politikk på øygruppen, og kanskje også utenrikspolitiske implikasjoner. Russlands grunnleggende interesser på Svalbard er stabile, men det konkrete grunnlaget for det russiske nærværet endrer seg. Det skaper gnisninger i forholdet til norske reguleringer, både innenfor naturvern og helikoptertransport. Rivende utvikling av turisme og forskning har medført at flere land har fått øynene opp for Svalbard. Samtidig har den generelt økende interessen for Arktis gjort at tilstedeværelse på Svalbard tillegges større betydning enn før. Det kan være en utfordring for Norge, men også for Russland, som ønsker å ha en særstilling. I havområdene utenfor territorialfarvannet rundt Svalbard gjelder ikke de spesielle bestemmelsene i Svalbardtraktaten, etter norsk syn. Enkelte andre stater ytrer seg imidlertid av og til annerledes. Dette er ikke nytt. Men snøkrabben som dukket opp på sokkelen rundt øygruppen satte plutselig jurisdiksjonsforholdene på spissen. EU ble bragt inn, noe motvillig, i en disputt med Norge.
Abstract in English:Svalbard and the Surrounding Ocean Spaces – New Foreign Policy Challenges for Norway?Developments over the last decade have created new challenges for execution of Norwegian sovereignty over the islands. The radical downsizing of coal mining has been rapid and has affected the composition of the Norwegian community that has become increasingly dominated by tourism, with a large share of the employees being non-Norwegian. Russia's fundamental interests on Svalbard are stable: keeping a presence, aiming for special treatment, but not undermining the Svalbard treaty regime. Frictions with Norwegian authorities are related to Russia's plans to diversify away from increasingly loss-making coal mining into tourism and research support, where Norwegian environmental legislation and restrictions on helicopters are obstacles. The positions of various states on the status of the maritime zones and the continental shelf around Svalbard have not changed much, but the appearance of the snow crab – a sedentary species – on the shelf provoked a legal dispute where the EU reluctantly became involved.
In: Internasjonal politikk, Band 77, Heft 4, S. 388-397
ISSN: 1891-1757
Gjennom EØS-avtalen ble det norske forskningssystemet koblet til en overnasjonal politikk preget av lagvis endring og ekspansjon. EUs økende engasjement i forskningspolitikken har resultert i et bredt sammensatt sett av forsknings- og innovasjonspolitiske virkemidler og en økende andel av EUs budsjett. Dette politikkområdet er båret av overnasjonale prinsipper for forskningsfinansiering og intense transnasjonale nettverk i sektoren. EØS-avtalen skapte en forutsigbar ramme for samhandling mellom norske og europeiske forskningsmiljøer med EUs rammeprogram for forskning som gravitasjonspunkt. Denne artikkelen retter oppmerksomheten mot de effekter denne 25-årige koblingen har hatt på det nasjonale forskningspolitiske nivå og på forskningsmiljøenes faglige aktiviteter.
Abstract in English:Free Flow of Science? The EEA Agreement's Significance for Research in NorwayThe EEA agreement linked the Norwegian research system with the EU's research policy domain, a policy area marked by layered change and expansion. The EU's increasing research policy engagement has resulted in a broad panoply of research and innovation instruments and an increasing share of the EU's budget. Integration in this policy area is carried by supranational principles for research funding and set of intense transnational policy and research networks. The EEA agreement created a predictable frame for interaction between Norwegian and European research with the Framework programmes for research as the node. This article looks at the effects that this connection has had on the national policy and research performing levels for the past 25 years.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1
ISSN: 1891-1757
Den norske klimapolitikken blir stadig tettere knyttet til EUs klimaregelverk. Denne artikkelen analyserer hvordan og hvorfor Norge har koblet klimapolitikken opp mot EU og hvilket handlingsrom samarbeidet med EU gir norske myndigheter. Gjennom EØS-avtalen har det europeiske kvotesystemet (EU ETS) siden 2008 dekket omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. Siden 2021 er også de ikke-kvotepliktige utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall omfattet av en egen tidsavgrenset avtale med EU, som et tillegg til EØS-avtalen. Dette samarbeidet forplikter Norge til å kutte utslipp hvert år fram til 2030. Avtalen binder også Norge til å følge EUs regelverk for opptak av klimagasser knyttet til skog og annen arealbruk. I praksis er Norge fullt medlem av EUs klimapolitiske samarbeid fram til 2030. Analysen viser at denne tette tilknytningen har økt det politiske presset for å kutte klimagassutslipp innenlands. Samtidig har Norge valgt å holde alle fleksibilitetsmuligheter åpne for å gjennomføre kuttene i EU i stedet. Hvorvidt disse mulighetene vil bli benyttet er i stor grad et politisk spørsmål som trolig vil prege klimadebatten frem mot 2030. Den endelige utformingen og innretningen på EUs grønne giv og Norges tilknytning til denne vil også påvirke handlingsrommet for klimakutt hjemme versus ute.
Abstract in English:Ever Closer Union? Norway's Climate Collaboration with the EUNorwegian climate policy has increasingly become closely linked to EU climate regulations. This article analyzes how and why Norway has linked its climate policy to the EU's and what room for maneuvering the cooperation with the EU gives Norwegian authorities. Through the EEA agreement, the EU Emissions Trading System (EU ETS) has covered about half of Norway's emissions, mainly from industry and the petroleum sector, since 2008. Since 2021, non-ETS emissions from transport, agriculture, construction and waste have also been covered by a separate time-limited agreement with the EU, as a supplement to the EEA agreement. This cooperation obliges Norway to cut emissions every year until 2030. The agreement also binds Norway to comply with EU regulations for the emissions and uptake of greenhouse gases related to forests and other land use. In practice, Norway is fully obliged to comply with the EU's climate policy regulations until 2030. The analysis shows that this close connection has increased the political pressure to cut greenhouse gas emissions domestically. At the same time, Norway has chosen to keep all flexibility options open to implement the cuts in the EU instead. Whether these opportunities will be used is largely a political question that probably will shape the climate debate until 2030. The final design and structure of the EU's Green Deal and Norway's connection to it will also affect the maneuvering room for climate cuts at home versus abroad.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1
ISSN: 1891-1757
Norges internasjonale klimapolitikk har alltid hatt som målsetting å oppnå et mest mulig enhetlig globalt klimaregime. Parisavtalen reflekterer i stedet – og bidrar til å forsterke – et fragmentert klimaregime med et mylder av nye samarbeidsformer mellom land. I denne artikkelen trekker vi frem tre trender som preger det nye klimaregimet: et skifte fra klima- til grønn industripolitikk; økende spenning mellom klima- og handelspolitikk; og tettere sammenkobling mellom klima- og petroleumspolitikk. Vi viser hvordan nye klimaklubber både lager nye spilleregler og oppstår som motsvar til disse. Vi ønsker med dette å vise hvordan et fragmentert klimaregime fører til nye rammevilkår og utfordringer for norsk klimapolitikk. Klimaklubbkvalene omfatter både problemstillinger knyttet til hvem Norge skal samarbeide med og hvordan slikt samarbeid skal formaliseres, men også konsekvensene av å samarbeide med noen fremfor andre.
Abstract in English:Norway's Climate Club QuandaryNorway's international climate policy has always aimed at building a unitary global climate regime. However, the Paris Agreement reflects and accelerates the fragmentation of the climate regime and has been accompanied by the emergence of a myriad of new climate initiatives between countries. This article highlights three trends that characterize the emerging climate regime: a shift from climate to green industrial policy; rising tension between climate and trade policy and pressure to merge climate and petroleum policy. We illustrate how climate clubs both create new rules within the climate regime and are formed in response to such rules. Navigating this new international landscape will be a central challenge for Norwegian climate policy moving forward. Norway's climate club quandary in this context implies choices between different political strategies and competing interests and with possible consequences for what type of climate regime Norway will contribute to. The climate club quandary is both related whom Norway seeks to collaborate with and the formalization of such collaboration, but also the consequences of collaborating with some countries and not with others.
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 2, S. 236-254
ISSN: 1891-1757
Norsk diplomati har mange hverdagshelter, men få som er helter i den forstand at de har skapt noe unikt. Artikkelen diskuterer kandidat nummer en til rollen, Fridtjof Nansen. Nansens diplomatiske virksomhet var mangslungen og inkluderte vitenskapsdiplomati, sportsdiplomati, bakkanaler mellom tredjeparter og oppdrag for den norske stat og internasjonale organisasjoner. Ikke mindre enn fire av hans bidrag er unike. Det første er hans utvidelse av Norges utenrikspolitiske spillerom ved å få en engelsk-gift konge på Norges trone i 1905. Det andre er hans ferdigforhandling av stormaktenes sikkerhetsgaranti til Norge i 1907, som norsk minister til London. Den tredje er ferdigforhandlingen av forsyningsavtalen med amerikanerne i 1918. Det fjerde er hans innsats for hundretusener av flyktninger på 1920-tallet, da særlig det strukturelle grepet med å gjøre dem til juridiske subjekter ved å utstyre dem med såkalt Nansen-pass. For dette arbeidet fikk Nansen også Nobels fredspris for nøyaktig 100 år siden. Nansens svakhet som diplomat var den massive selvsentrertheten og egenrådigheten som gjorde ham til en problematisk representant for et kollektiv som den norske stat. Svakheten ble mer enn veiet opp av Nansens virtuose håndtering av diplomatiets to andre kjerneoppgaver, informasjonssanking og forhandling, som alle hans fire unike innsatser bygger på.
Abstract in EnglishThe Diplomat as Hero: Fridtjof NansenNorwegian diplomacy has seen many everyday heroes, but few who have done something unique. The article discusses the main candidate for the role, Fridtjof Nansen. Nansen carried out a number of different diplomatic functions at the behest of the Norwegian state and International Organisations, no less than four of which were unique. He increased Norway's room for manoeuvre by contributing to placing a Danish king with a British-born wife on the throne upon the country's independence in 1905. He then successfully negotiated a Great Power-guaranteed Integrity Treaty for the new state. Nansen also secured a treaty on vital goods delivery with the United States for Norway in 1918. Most famously, in the1920s, he helped hundreds of thousands of refugees with disaster relief, but also by manipulating structural preconditions so that they received identity papers and could cross borders, for which he received the 1922 Nobel Peace prize. Nansen's weakness as a diplomat was his egocentrism, complete with a programmatic aversion against seeing his specific mission as part of a united foreign policy orchestrated elsewhere. He more than made up for this by his expert handling of diplomacy's other two basic functions, information gathering and negotiation, which underlay all his four unique successes.
In: Internasjonal politikk, Band 79, Heft 4, S. 341-366
ISSN: 1891-1757
Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.