I dansk forskning om forholdet mellem indvandrere og danskere er det ganske udbredt at fremføre, at danskerne lider af skræk for indvandrernes kulturelle anderledeshed. Artiklens hovedtese er, at det i virkeligheden er de anklagende forskere selv, der lider af skræk for kulturelle forskelle. På det teoretiske plan skyldes dette i høj grad et ønske om ikke at virke essentialistisk, et ønske, hvis teoretiske inspiration ikke mindst har en kilde i Edward Saids anti-essentialisme, som den udlægges i bogen Orientalisme. Artiklen argumenter for, at det er Saids formaninger imod brugen af kultur til at forklare et fænomen i forbindelse med Orienten og islam, der har gjort en række danske forskere bange for at anerkende og italesætte kulturelle forskelle. Artiklen fremfører, at danske forskere må tage kulturelle forskelle mellem danskere og indvandrere alvorligt og gentænke den populære forestilling om, at danskernes reaktioner imod kulturel anderledeshed altid handler om racisme, fordomme, stereotyper, skræk og panik. Inddragelsen af alternative teorier for at analysere interaktionen mellem danskere og indvandrere, ikke mindst danskernes forskellige reaktionsformer over for indvandrere, vil gavne sociologisk forskning.
ENGELSK ABSTRACT:
Mehmet Ümit Necef: Fear of Cultural Difference. Inspiration from Edward Said in Danish Research on Immigrants
Danish researchers who study the relations between Danes and Immigrants commonly claim that Danes suffer from the fear of immigrants' cultural difference. The main thesis of this article is that it is really the researchers themselves who suffer from these cultural differences. At the theoretical level, this fear stems primarily from a desire of not being essentialist. This desire, and in particular its theoretical inspiration, stems in part from Edward Said's anti-essentialism as it is constructed in his book Orientalism. This article argues that Said's admonitions against employing the concept of culture to explain a phenomenon related to the Orient and Islam have contributed to a number of Danish researchers' fear of recognizing and articulating cultural otherness. The article argues that Danish researchers should take cultural differences between the Danes and immigrants seriously, and not simply subscribe to the widespread idea that the reactions of Danes to cultural differences are always about racism, prejudice, stereotypes, fear and panic. Furthermore, the article argues that our sociological understanding of the relations between the Danes and the immigrants would be enriched by involving additional and alternative theories in analyses.
Key words: Orientalism, Edward Said, honour killing, essentialism, difference, racism.
N. F. S. Grundtvig: Educationalist extraordinary. Homage of an Indian adult educator[N. F. S. Grundtvig: En usadvanlig folkeoplyser. En anerkendende karakteristik fra en indisk voksenpadagog]Af Asoke BhattacharyaAsoke Bhattacharya er professor i voksenoplysning ved Jadavpur University i Calcutta i Indien.Ved dette universitet leder han samtidig et Center for Grundtvig-Studier. Fra 2004-2005 har prof. Bhattacharya opholdt sig i Danmark for at samle materiale til fortsatte studier over Grundtvigs tanker om livsoplysning med henblik på at kunne gøre disse tanker gældende i en samfundssammenhæng som f.eks. den indiske. Under sit seneste ophold i Danmark har Asoke Bhattacharya været gæst på en række danske folkehøjskoler og fortalt om sit arbejde i Indien. Desuden har han været gæsteforsker ved Vartov-Akademiet og Center for Grundtvigsttudier for at komme videre med sit eget faglige projekt, der drejer sig om at tolke Grundtvigs skoletanker og gøre dem gældende i dag, således at deres relevans for de mange millioner underprivilegerede samfundsborgere i landene på jordens sydlige halvkugle bliver tydelig.Under sit seneste ophold i Danmark har professor Bhattacharya endnu engang undret sig over, hvor begrænset opmærksomhed der tilsyneladende er omkring Grundtvig i sammenligning med den verdensomfattende optagethed af H. C. Andersen og Søren Kierkegaard.Ikke at der overhovedet skulle være anledning til at gøre indsigelse mod den globale begejstring for disse to, men professor Bhattacharya ønsker at pege på, at Grundtvigs tænkning rummer impulser til en nyorientering inden for voksenoplysning og opdragelse til demokratisk kultur, en relevans som forekommer Bhattacharya umiddelbart indlysende set ud fra hans hjemland Indien, men som - det føler han sig overbevist om - tillige gælder alle andre lande på den sydlige halvkugle.Forklaringen på at denne internationale tilegnelse endnu ikke har fundet sted, mener Bhattacharya at kunne finde, i alle tilfælde delvist, i den kendsgerning, at vi i Danmark har været tilbøjelige til at slå kreds om hans tanker i en form for national protektionisme, som om disse tanker var forbeholdt Danmark og kun kunne udfoldes efter deres mening hos os. Over for en sådan tendens til national chauvinisme gør Asoke Bhattacharya med stor styrke gældende, at Grundtvigs tanker har universel adresse.Efter denne programerklæring giver Bhattacharya en skitse over Indiens årtusindgamle kultur, idet han særligt opholder sig ved det paradoks, at denne ærværdige tradition synes at have mistet noget af sit potentiale til at fremkalde dannelse og oplysning for de brede folkemasser. Årsagen mener han at kunne finde i det forhold, at indiske politikere i hovedsagen har været optaget af at fremme industrialiseringen i byerne, hvorimod de har forsømt reformer for befolkningen i landområdeme. Dertil kommer, at den uddannelsespolitiske ambition har været rettet mod elitens uddannelse på de øverste uddannelsestrin, mens man har ladet hånt om behovet for folkeoplysning.Efter at have ridset Gmndtvigs forestillinger om livsoplysning og folkelig dannelse op i deres historiske, samfundsmæssige kontekst fremlægger Bhattacharya en skitse af tre senere pionerer inden for folkeoplysning, som forekommer indlysende nærliggende og relevante at bringe ind i samtalen om, hvordan vi bedst bidrager til en betydningsoverførsel af Grundtvigs tanker til vores egen tid og til andre himmelstrøg end vore egne. Den første af disse tre forgrundskikkelser er den indiske digter, filosof og billedkunstner Rabindranath Tagore (1861-1941). I senkolonialismens Indien erkendte Tagore et eklatant behov for at animere til en folkelig vækkelse blandt den underprivilegerede landbefolkning. Da han i 1913 modtog Nobelprisen i litteratur, indbetalte han pengene som bidrag til opbygning af internatskoler på landet i Vest-Bengalen. De vigtigste fag på skolerne var landbrug, kunsthåndværk, syning af bomuldsstoffer samt sundhedsreformer for landbefolkningen.Den anden reformskikkelse inden for voksenoplysningen er Mahatma Gandhi (1869-1948). Gandhi er antagelig bedre kendt, blandt andet fordi han fik afgørende betydning i processen, der førte frem til Indiens selvstændighed. På flere måder minder de to indiske folkeoplysere dog om hinanden, f.eks. i henseende til deres betoning af modersmålets betydning for en ægte folkekultur, af den mundtlige fortælling med vægt på poetisk billedsprog samt deres understregning af en fordringsløs livsførelse samt nærende kost til gavn for folkesundheden.Den tredje voksenpædagog, der på tilsvarende måde har ydet et betydningsfuldt bidrag til udformningen af en samfundstænkning, der retter sig mod de brede masser, er den brasilianske filosof og reformpædagog Paolo Freire (1921-1997). Freires program for myndiggørelse af den underprivilegerede befolkning i hans eget hjemland, det nordlige Brasilien, tog frem for alt sigte på at give de undertrykte folkemasser et sprog, der satte dem i stand til at bryde ud af den tavse lidelse og give dem en impuls til frigørelse fra deres uværdige livsvilkår.Asoke Bhattacharya ser afgørende lighedstræk mellem Grundtvigs sans for sand folkelighed og hovedintentionerne hos de tre nævnte poetiske reformpædagoger. Grundtvigs nutidige betydning vil træde frem med stor styrke, hvis det lykkes at tolke og videreføre hans synspunkter i samspil med hans moderne efterfølgere.
Omsorg er mer enn et begrep for filosofer. I samfunnsvitenskapen har det stått sentralt i analyser av omsorgs- og pleieyrkene, men også i mye kjønns- og velferdsstatsforskning. I den første artikkelen i dette nummeret om omsorg, peker Arnlaug Leira og Chiara Saraceno på at analysen av omsorg, med sitt spenn av aktører, relasjoner og kontekster, ikke er en lineær eller additiv prosess. Snarere er det en reflekterende prosess som hele tiden er skiftende både når det gjelder empirisk fokus, perspektiver og analysenivåer. Utvalget av artikler i dette nummeret av Sosiologi i dag viser dette mangfoldet innenfor omsorgsforskningen. Bidragene spenner fra Leira og Saracenos forsøk på å nettopp vise omsorgsforskningsfeltets mangfold de siste 30 årene, via Nicole Hennums analyse av hvordan rådende diskurser rundt barneomsorg slår inn i likestillingsdiskursen på kompliserte og delvis uheldige måter, til henholdsvis Juritzen/Heggen og Højlunds forsøk på å etablere ulike analyseapparat som kan åpne for refleksjon rundt hvordan omsorgstrengende eldre myndiggjøres og ansvarliggjøres innenfor rammen av den nyliberale velferdsstaten. Et viktig bidrag til å analysere dette mangfoldige feltet, var Kari Wærness artikkel "On the rationality of caring" (1984/1992) hvor hun utviklet begrepet om omsorgsrasjonalitet. Denne forskningen bidro også til generelle debatter i norsk samfunnsvitenskap. Hun ble blant annet kritisert av Rune Slagstad for sin bruk av rasjonalitetsbegrepet. Slagstad mente Wærness begrenset sin analyse av omsorgsrasjonalitet fordi hun i sin rasjonalitetsutlegging la til grunn dikotomien etter det parsonianske begrepsparet instrumentell/ekspressiv, eller rasjonalitet/emosjonalitet. Hun overså derfor nyere forskningsdiskusjoner om ulike rasjonalitetsformer, slike som for eksempel instrumentell-, kommunikativ-, normativ- og strategisk rasjonalitet (Slagstad 1995: 37-38). Diskusjonen som fulgte aktualiserte blant annet spørsmål om implikasjonene av at Wærness hadde én dikotomi, og involverte problemer knyttet til det vanskelige forholdet mellom empirisk forpliktelse og teoretisk stringens, begrepets potensielle (kvinne) kjønnethet, og dets relasjon til vitenskapelig rasjonalitet. Når Wærness-´ begrep om omsorgsrasjonalitet likevel er blitt betegnet som banebrytende (se for eksempel Leira 1992), har vært hyppig sitert og fortsatt blir det, er dette med god grunn. Hun satte med sin utarbeiding av begrepet ord på sider ved menneskelig praksis og samhandling i en avhengighetsrelasjon som ikke mange hadde snakket om tidligere. Utgangspunktet for analysen er omsorgsarbeidet der den som mottar omsorg er avhengig av den som gir omsorg. Begrepet er blant annet inspirert av Arlie Russell Hochschilds begrep om "the sentient actor", og har som grunnlag for tenkning om handling den aktive blandingen av følelser/medfølelse og rasjonalitet hos omsorgsutøveren. Når Wærness problematiserer omsorgsrasjonaliteten i forhold til pleiearbeidets organisatoriske/byråkratiske rammebetingelser viser hun både nødvendigheten av at omsorgsarbeideren har en omsorgsrasjonell orienterting, samtidig som hun advarer mot at denne orienteringen i økende grad blir forsøkt fortrengt. Omsorg i spenningsfeltet mellom arbeid og kjærlighetI artikkelen "Care: Actors, relationships, contexts" viser Leira og Saraceno hvilke utfordringer omsorgsforskningen har stått overfor og fortsatt står i. Med omsorg som empirisk og teoretisk fokus, som benevner for deler av innholdet i både private og offentlige relasjoner, som analytisk omdreiningspunkt for forholdet mellom stat, marked, familie, og som redskap for systematisk tenkning om betydningen av kvinners betalte og ubetalte arbeid, viser de hvordan begrepet har åpnet for analyser på underteoretiserte felt som 'sosial reproduksjon' og 'husarbeid'. Dermed har en kunnet dekonstruere termer som 'medborgerskap' og 'velferdsstat' blant annet ved å vise hvordan kjønn gjør seg gjeldende. Til tross for flere tiår med forskning og større likhet mellom kjønnene, står en fortsatt tilbake med substansielle teoretiske (og empiriske) utfordringer. De mener at dersom omsorgsforskningen ikke strekker seg mot generell sosialteoretisk analyse som problematiserer individuelle rettigheter og muligheter, samtidig som den validerer det faktum at det fortsatt er slik at kvinner bærer de største omsorgsbyrdene, så risikerer vi en tilbakevending til utgangspunktet. Dvs. der omsorg blir forstått innenfor rammen av kjærlighet og hvor en mister både arbeids- og kjønnsdimensjonen av syne. Nicole Hennums utgangspunkt er barneomsorg og likestilling. Hennes argument er at diskursene rundt barneomsorgen, eller det hun kaller barneprosjektet; den gode barndom, det gode moderskap og rolleforventningene til mor og far, slår inn i likestillingsdiskursen på kompliserte og delvis uheldige måter. Hun henter sin empiri fra forskning på barn og ungdom i institusjoner, hvor de kulturelle forventningene om det riktige og normale foreldreskapet trer fram når behandlere konfronteres med situasjoner der noe har gått galt. Gjennom disse situasjonene viser hun for eksempel hvordan forestillinger om den empatiske og nærende mor og den autoritative far fortsatt er aktive forventninger. Aktiviseringen av den omsorgstrengende innen den nyliberale velferdsstatenHvordan står det så til med omsorgsutøvelsens vilkår innen den moderne nyliberale, markeds- og managementpregede velferdsstaten? Dette er et spørsmål de to siste artiklene på hvert sitt vis forsøker å kaste lys over. Analyser av det nyliberale samfunnet viser hvilke dilemmaer og utfordringer som oppstår innen omsorgsfeltet når omsorgsrasjonaliteten underordnes mer instrumentelle rasjonalitetsformer (Vike et al, 2004; Nafstad et al. 2004). Ved at for eksempel budsjettansvar og lønnsomhetskrav blir gjort gjeldende for nivået hvor omsorgsrasjonaliteten i utgangspunktet burde råde, oppstår det dilemmaer som ofte skaper mer avmakt enn myndiggjøring av velferdsstatens omsorgsarbeidere og mottakere for den saks skyld. Både Juritzen/ Heggen og Højlunds prosjekter er å ta denne analysen et skritt videre, gjennom å forsøke å etablere et analyseapparat som er i stand til å synliggjøre mulighetene for en reell myndiggjøring av både omsorgsutøvere og -mottakere innenfor den nyliberale velferdsstaten. Juritzen og Heggen peker på hvordan maktutredningens diagnose av velferdsstatens førstelinjetjenere som avmektiggjort av et system som ikke klarer å håndtere dilemmaer mellom omsorg og økonomi, bidrar til å tildekke mikromaktrelasjonene som utspiller seg mellom pleier og pleietrengende. Ved hjelp av et av Focaults maktbegrep forsøker de å utvikle et analyseapparat som kan trenge gjennom og utforske den gjensidige maktutfoldelsen som skjer blant pleiere og pleietrengende. Højlund er i sin artikkel opptatt av hvordan vi inkluderes som brukere av den moderne velferdsstatens tjenester. Artikkelen analyserer adgangspremissene i eldreomsorgen i Danmark, med sikte på å demonstrere den intrikate dialektikken mellom identitetsskaping, kommunikasjonsformer og beslutningspremisser som gjør seg gjeldende når eldre borgere blir en del av omsorgsapparatet. Den moderne velferdsstatens blanding av fagstyrt ekspertvelde og brukernes rett og plikt til både å ha myndighet, men også ansvar for sin egen velferd som pleietrengende, blir avdekket ved hjelp av en systemteoretisk analyse av tre ulike møteplasser mellom velferdsstatens representanter og den fremtidige pleietrengende. Artikkelen gir med andre ord et bilde av den profesjonelle omsorgsutøvelsens vilkår i den nyliberale nordiske velferdsstaten. Her får borgeren, forbruker av omsorg, en rolle som ikke er passiv og gitt, men som aktivt defineres gjennom de hybride inklusjonsmekanismene som innlemmer den enkelte omsorgsmottaker i det profesjonelle omsorgsapparat. Gjennom en Luhman-basert systemteoretisk analyse av det nye danske systemet for inklusjon av eldre i velferdsstatens tjenester viser Højlund hvordan både velferdsstatens førstelinjetjenere og de eldre har rom for å utforme sine respektive roller. Men han peker også på baksiden av disse myndiggjørende inklusjonsmekanismene, hvor det i større grad enn tidligere forventes av omsorgsmottakeren å ta ansvar for sitt eget pleiebehov, dels ved å definere det og dels ved å håndtere det på egenhånd. Til slutt i dette nummeret har vi med to bokmeldinger. Gro Ween har anmeldt Knut Odners frodige bok om Thorstein Veblens liv og virke, og Ragnhild Skogheim har lest Kirsten Simonsens bok om byen med kritisk blikk.God lesning! LitteraturLeira; Arnlaug (1992) Welfare state and working mothers. Cambridge; Cambridge University pressNafstad, Hilde (red) (2004) Det omsorgsfulle mennesket. Oslo: Gyldendal akademiskSlagstad, Rune (1995) "Feminisme som normative teori" Arbeidsnotat nr. 4. Senter for kvinneforskning. Universitetet i Oslo.Vike, Halvard, m/fl (2002) Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer I velferdsstaten. Oslo: Gyldendal akademisk. Wærness, Kari (1992/1984) "On the rationality of caring". I: Anne Showstack Sasson (red.): Woman and the state. London: Routledge.
