Denne artikel beskæftiger sig med tilegnelsen og fortolkningen af menneskerettighederne inden for forskellige politiske diskurser (liberalisme, socialisme og republikanisme), og disse fortolkningers særlige relevans for deres forskellige normative forestillinger om demokrati. Der argumenteres for, at republikanismen i Luc Ferry og Alain Renaut aftapning kan danne en mulig forsoning og middelvej mellem liberalisme og socialisme.
Afhandlingen undersøger massemedierede kontroverser om bioteknologi som politiske uenigheder ved at analysere argumenters konstruktion af problemer og løsninger. Det hævdes at ethvert argument i kontroverserne altid implicit artiku-lerer en eller anden bestemt forestilling om den sociale (og naturlige) orden og om, hvordan denne orden opretholdes eller kritiseres. En sådan forestilling er afgørende for at argumentet kan fungere som argument, dvs. som en menings-fuld sammenkædning af et problem og en mulig problemløsning. Kontroverser-ne om bioteknologi handler derfor ikke kun om teknologi og forskning, men er grundlæggende uenigheder om, hvilken rolle forskningen skal spille i samfun-det, og om social organisering i al almindelighed. En analyse af mønstre i disse argumenter kan derfor belyse de diskursive mulighedsbetingelser for regulering af bioteknologi i Danmark. Afhandlingens teoretiske grundlag er en relationel ontologi formuleret på bag-grund af den franske filosof og videnssociolog Bruno Latour, der giver anled-ning til at formulere en forståelse af offentlig meningsdannelse som en konstant produktion af italesættelse i netværk. For at kunne analysere denne strøm af ita-lesættelse inddrager afhandlingen den britisk-amerikanske antropolog Mary Douglas' kulturteori som et analysestrategisk redskab. Det empiriske materiale udgøres af dagbladsartikler fra Politiken, Jyllandsposten, Information og Ekstra Bladet. På baggrund af en række søgeord er der udvalgt 1575 artikler i perioden 1. august 1997 – 31. december 2001, der omhandler sundhedsrelateret biotekno-logi. En foreløbig indholdsanalyse af disse artikler er dokumenteret i et bilag til afhandlingen.
Med baggrund i de seneste års krigs- og terrorhandlinger – Afghanistan, Irak, den 11. september – reflekterer forfatteren over forholdet mellem krig, tilskuer, medier og forestillinger om virkeligheden. Forholdet mellem medier og virkelighed tenderer ifølge forfatteren mod at smelte sammen i en gennemmedieret kultur, hvor fremstillingsformer fra for eksempel film kan anvendes til at formidle faktiske begivenheder. Forfatterens blik på mediekulturen tager afsæt i flere aktuelle udgivelser fra postmodernis- mens centrale filosoffer, blandt andet Jean Baudrillard og Paul Virilio. Denne artikel er dermed samtidig en introduktion til deres refleksioner over terrorhandlingerne den 11. september og deres betydning i det moderne samfund.
Venskabsbegrebet hos Hannah Arendt står centralt i denne artikel, hvor udgangspunktet er flertydigheden i Arendts brug af begreberne. Denne flertydighed forklares med den egenskab ved tænkningen, at den sprænger ethvert singulært betydningsindhold. Tænkningen har en dual modus, der afspejler venskabets struktur, som det kendes fra de sokratiske dialoger. Tænkningen afspejler dermed også et opgør med det singulæres tankeløshed, som det for eksempel kom til udtryk i den franske revolutions forestilling om det politiske legemes enhed. Selvom venskabet ligesom kærligheden er trukket tilbage fra offentligheden, argumenteres der for, at der er en overgang fra venskabets dualitet til det politiskes pluralitet via dømmekraften som menneskets mest politiske evne. Arendts skrifter peger således i retning af en politisk hermeneutik, for så vidt hermeneutikken ligesom venskabet altid holder den mulighed åben, at den anden kunne have ret.
What share has been assigned to user participation in the modernization of social welfare administration in Norway? Arguments in favor of user participation draw partly on established conceptualizations of democracy, but also on recent ideas about the adaptation of public services to customer demands. This article presents the results of a study of organizational reform in child welfare protection agencies. The study shows that while these reforms include elements characteristic of New Public Management, they cannot be said to exhibit a comprehensive modernization effort. The article particularly discusses reforms that affect participation and utility for users. A tentative conclusion is that the current drive for increased user participation originates from childcare professionals rather than from superior levels of the organization. ; Hvilken plass har brukermedvirkning i moderniseringen av norsk forvaltning? Argumenter for økt brukerinnflytelse bygger både på innarbeidede forestillinger om demokratisering, men også på nyere ideer om tilpassing av offentlige tjenester til kundenes behov. Denne artikkelen tar for seg resultatene av en undersøkelse av organisasjonsmessige endringer i barnevernet. Undersøkelsen viser at endringene kan identifiseres med elementer som inngår i vanlige definisjoner av New Public Management, selv om de samlet vanskelig kan sies å være uttrykk for en helhetlig administrativ reformpolitikk. Artikkelen tar særlig for seg reformer som har betydning for brukernes medvirkning og nytte av tjenestene. En foreløpig konklusjon går ut på at impulsen til styrket brukermedvirkning synes å komme fra de profesjonsansatte selv snarere enn fra overordnete instanser. ; The research has been partly financed by the Norwegian Research Council. ; publishedVersion
The author received the Fishery Research Award (Fiskeriforskningsprisen) at the University of Tromsø 2009, for this doctoral thesis. The papers of the thesis are not available in Munin (mainly) due to publishers' restrictions: 1. Nielsen, Kåre Nolde, and Petter Holm: 'The TAC Machine: On the Institutionalization of Sustainable Fisheries Resource Management' (manuscript) 2. Nielsen, Kåre Nolde and Petter Holm (2007): 'A brief catalogue of failures: Framing evaluation and learning in fisheries resource management', Marine Policy 31: 669-680 (Elevier - publisher's restrictions). Available at http://dx.doi.org/10.1016/j.marpol.2007.03.014 3. Schwach, V., D. Bailly, A.-S. Christensen, A. Delaney, P. Degnbol, W. van Densen, P. Holm, H.A. McLay, K.N. Nielsen, M.A. Pastoors, S.A. Reeves, and D.C. Wilson (2007): 'Policy and knowledge in fisheries management: a policy brief', ICES Journal of Marine Science 64: 798-803 (Oxford University Press - publisher's restrictions). Available at http://dx.doi.org/10.1093/icesjms/fsm020 4. Nielsen, Kåre Nolde: 'Risking Precaution: Framing Uncertainty in Fisheries Advice' (manuscript) 5. Hauge, K.H., K.N. Nielsen, and K. Korsbrekke (2007): 'Limits to transparency— exploring conceptual and operational aspects of the ICES framework for providing precautionary fisheries management advice', ICES Journal of Marine Science 64: 738-743 (Oxford University Press - publisher's restrictions). Available at http://dx.doi.org/10.1093/icesjms/fsm058 6. Holm, Petter and Kåre Nielsen (2007): 'Framing fish, making markets: the construction of Individual Transferable Quotas (ITQs)', in 'Market Devices' edited by Michel Callon, Yuval Millo and Fabian Muniesa (Blackwell - publisher's restrictions). Check availability ; What is the relationship between science and politics? What should it be? How are their respective roles conceived and acted out in practice? Should science and politics be clearly separated? How? Are there cases in which they can be usefully mixed? What cases are those, and are there some ways of mixing that are better than others? This project explores such questions by examining relationships between ICES fisheries advice and decision-making in fisheries management. While traditional conceptions portray science as a rather autonomous entity, this case examines a context in which such conceptions are particularly prone to be challenged. First, scientific advice that forms direct inputs into policy-making is better characterized as 'research' or 'mode-2 science' than as autonomous science. Second, advisory science on fisheries management is 'post-normal' insofar as its knowledge claims are uncertain, values disputed and decisions urgent. Here, fact and values easily become entangled, which in turn challenges conceptions of autonomous science. How is the science-politics boundary constructed here? Since ICES advice constitutes the formal and highly important link between science and politics in fisheries, it offers a concrete location for studying boundary dynamics. Although this project mainly mobilizes Science and Technology Studies theory (in particular Actor Network Theory) it not only seeks to contribute to this literature, but considers how insights generated from such perspectives may contribute to the ongoing discourses on fisheries science and management. The thesis demonstrates that a comprehensive understanding of the construction, maintenance and transgression of the boundary between fisheries advisory science and management cannot be limited to studies of 'boundary work' as discursive practices; it also requires examinations of practices in scientific knowledge production, the material embodiment of this knowledge, its use in policy-making, and conditions on which its stability depends. Forms of uncertainty in ICES fisheries advice are explored and are demonstrated to challenge conceptions of a clear-cut science-politics boundary. The thesis proposes ways in which the science and politics of fisheries can be reconsidered by the development of a framework for enabling evaluations of fisheries management systems. This is expected to enhance communication across disciplines concerned with fisheries management, and to promote systemic learning. ; Hva er forholdet mellom politikk og vitenskap? Med et utgangspunkt i Science and Technology Studies teori (primært ANT), undersøker jeg dette forhold i en case, nemlig forholdet mellom det Internasjonale Havforskningsråds (ICES) fiskerirådgivning og fiskeriforvaltning, der forestillingen om en uavhengig vitenskap er særlig utfordret. ICES vitenskap er 'post normal' for så vidt at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, verdiene diskutable og beslutningene haster – en situasjon der verdier og fakta fort sammenfiltres. Jeg viser at en grundig forståelse av grenselinjene mellom rådgivende fiskeriforskning og politisk forvaltning krever en undersøkelse av vitenskapens metoder, hvordan de former politiske beslutningsprosesser, og hvilke antagelser de bygger på. Forskjellige former for usikkerhet i ICES rådgivning undersøkes og vises at utfordre forestillingen om en klar grense mellom politikk og vitenskap. Avhandlingen inviterer til refleksjon over politikk og vitenskap gjennom utviklingen av et rammeverk, som kan muliggjøre en systematisk evaluering av fiskeriforvaltningssystemer, og stimulere systematisk læring.
N. F. S. Grundtvig: Educationalist extraordinary. Homage of an Indian adult educator[N. F. S. Grundtvig: En usadvanlig folkeoplyser. En anerkendende karakteristik fra en indisk voksenpadagog]Af Asoke BhattacharyaAsoke Bhattacharya er professor i voksenoplysning ved Jadavpur University i Calcutta i Indien.Ved dette universitet leder han samtidig et Center for Grundtvig-Studier. Fra 2004-2005 har prof. Bhattacharya opholdt sig i Danmark for at samle materiale til fortsatte studier over Grundtvigs tanker om livsoplysning med henblik på at kunne gøre disse tanker gældende i en samfundssammenhæng som f.eks. den indiske. Under sit seneste ophold i Danmark har Asoke Bhattacharya været gæst på en række danske folkehøjskoler og fortalt om sit arbejde i Indien. Desuden har han været gæsteforsker ved Vartov-Akademiet og Center for Grundtvigsttudier for at komme videre med sit eget faglige projekt, der drejer sig om at tolke Grundtvigs skoletanker og gøre dem gældende i dag, således at deres relevans for de mange millioner underprivilegerede samfundsborgere i landene på jordens sydlige halvkugle bliver tydelig.Under sit seneste ophold i Danmark har professor Bhattacharya endnu engang undret sig over, hvor begrænset opmærksomhed der tilsyneladende er omkring Grundtvig i sammenligning med den verdensomfattende optagethed af H. C. Andersen og Søren Kierkegaard.Ikke at der overhovedet skulle være anledning til at gøre indsigelse mod den globale begejstring for disse to, men professor Bhattacharya ønsker at pege på, at Grundtvigs tænkning rummer impulser til en nyorientering inden for voksenoplysning og opdragelse til demokratisk kultur, en relevans som forekommer Bhattacharya umiddelbart indlysende set ud fra hans hjemland Indien, men som - det føler han sig overbevist om - tillige gælder alle andre lande på den sydlige halvkugle.Forklaringen på at denne internationale tilegnelse endnu ikke har fundet sted, mener Bhattacharya at kunne finde, i alle tilfælde delvist, i den kendsgerning, at vi i Danmark har været tilbøjelige til at slå kreds om hans tanker i en form for national protektionisme, som om disse tanker var forbeholdt Danmark og kun kunne udfoldes efter deres mening hos os. Over for en sådan tendens til national chauvinisme gør Asoke Bhattacharya med stor styrke gældende, at Grundtvigs tanker har universel adresse.Efter denne programerklæring giver Bhattacharya en skitse over Indiens årtusindgamle kultur, idet han særligt opholder sig ved det paradoks, at denne ærværdige tradition synes at have mistet noget af sit potentiale til at fremkalde dannelse og oplysning for de brede folkemasser. Årsagen mener han at kunne finde i det forhold, at indiske politikere i hovedsagen har været optaget af at fremme industrialiseringen i byerne, hvorimod de har forsømt reformer for befolkningen i landområdeme. Dertil kommer, at den uddannelsespolitiske ambition har været rettet mod elitens uddannelse på de øverste uddannelsestrin, mens man har ladet hånt om behovet for folkeoplysning.Efter at have ridset Gmndtvigs forestillinger om livsoplysning og folkelig dannelse op i deres historiske, samfundsmæssige kontekst fremlægger Bhattacharya en skitse af tre senere pionerer inden for folkeoplysning, som forekommer indlysende nærliggende og relevante at bringe ind i samtalen om, hvordan vi bedst bidrager til en betydningsoverførsel af Grundtvigs tanker til vores egen tid og til andre himmelstrøg end vore egne. Den første af disse tre forgrundskikkelser er den indiske digter, filosof og billedkunstner Rabindranath Tagore (1861-1941). I senkolonialismens Indien erkendte Tagore et eklatant behov for at animere til en folkelig vækkelse blandt den underprivilegerede landbefolkning. Da han i 1913 modtog Nobelprisen i litteratur, indbetalte han pengene som bidrag til opbygning af internatskoler på landet i Vest-Bengalen. De vigtigste fag på skolerne var landbrug, kunsthåndværk, syning af bomuldsstoffer samt sundhedsreformer for landbefolkningen.Den anden reformskikkelse inden for voksenoplysningen er Mahatma Gandhi (1869-1948). Gandhi er antagelig bedre kendt, blandt andet fordi han fik afgørende betydning i processen, der førte frem til Indiens selvstændighed. På flere måder minder de to indiske folkeoplysere dog om hinanden, f.eks. i henseende til deres betoning af modersmålets betydning for en ægte folkekultur, af den mundtlige fortælling med vægt på poetisk billedsprog samt deres understregning af en fordringsløs livsførelse samt nærende kost til gavn for folkesundheden.Den tredje voksenpædagog, der på tilsvarende måde har ydet et betydningsfuldt bidrag til udformningen af en samfundstænkning, der retter sig mod de brede masser, er den brasilianske filosof og reformpædagog Paolo Freire (1921-1997). Freires program for myndiggørelse af den underprivilegerede befolkning i hans eget hjemland, det nordlige Brasilien, tog frem for alt sigte på at give de undertrykte folkemasser et sprog, der satte dem i stand til at bryde ud af den tavse lidelse og give dem en impuls til frigørelse fra deres uværdige livsvilkår.Asoke Bhattacharya ser afgørende lighedstræk mellem Grundtvigs sans for sand folkelighed og hovedintentionerne hos de tre nævnte poetiske reformpædagoger. Grundtvigs nutidige betydning vil træde frem med stor styrke, hvis det lykkes at tolke og videreføre hans synspunkter i samspil med hans moderne efterfølgere.
