Suchergebnisse

I akademia skrives det ofte at stater deltar i institusjoner så lenge dette sammenfaller med deres interesser på ethvert tidspunkt. Implikasjonen av dette er at stater som Kina kanskje vil avvise internasjonale institusjoner så fort de føler at institusjonene ikke er nyttige. Jeg vil hevde at Kina lar sine interesser formes av institusjonene ut over hva ytre rammevilkår vil tilsi. For å belyse dette argumentet tar artikkelen for seg en casestudie med utviklingen av Shanghai-samarbeidsorganisasjonen (SCO) og Kinas holdninger i denne prosessen. Spesifikt vil artikkelen trekke linjer fra forhandlingene mellom Kina og Sovjetunionen over grensespørsmål på 1980-tallet frem til grunnleggingen av SCO på 2000-tallet. Ved å sammenligne en rasjonell tilnærming med en historisk vil artikkelen hevde at den historiske er mer relevant for å forstå Kinas holdninger. Artikkelen argumenterer at en historisk tilnærming har potensial som et nyttig verktøy, og at den bør undersøkes mer innen IR-faget.
Abstract in EnglishEfficient tools or historical frameworks? China's attitude to international institutionsIn academia, it is common to assume that states participate in institutions insofar as this serves their interests at any given time. The implication is that states like China may reject international institutions as soon as they no longer consider them useful. The author argues that China lets its interests be shaped by the institutions beyond what structural factors imply. To shed light on this argument, this article conducts a case study of the development of the Shanghai Cooperation Organization (SCO) and China's attitudes to this process. Specifically, the article will draw connections from negotiations between the China and the Soviet Union over border disputes in the 1980s to the foundation of the SCO in the 2000s. By comparing a rational approach with a historical one, the article argues that the historical approach is more relevant to understand China's attitudes. It further argues that a historical approach has potential as a useful tool and should be examined further in IR.

Denna artikel granskar finländsk utrikes- och säkerhetspolitik i en tid som kännetecknas av globala förändringar när det gäller maktpolitik, internationella institutioner, säkerhetsordningen, och inrikesutvecklingen i olika länder. Som del av projektet "Nordiska svar på geopolitiska utmaningar" analyserar artikeln även Finlands ståndpunkt gentemot det nordiska samarbetet, och i vilken mån nordisk samverkan hör till Finlands utrikespolitiska arbetsredskap. Till att börja med kontextualiseras landets utrikespolitik, varefter det utrikespolitiska beslutsfattandet jämte aktörer gås i genom. Därefter undersöks vilka utmaningar Finland har och hurdana redskap landet har i bemötandet av dessa. Slutligen granskas hur Finland har anpassat sin politik till de globala omvälvningarna. Grundvalen i Finlands utrikespolitik, nämligen det folkrättsbaserade internationella systemet, står kvar i den föränderliga omvärlden där Finland agerar primärt inom och via EU. Men både de maktpolitiska förändringarna och utmaningarna i globalt styre har påverkat prioriteringarna i finländsk utrikespolitik.

This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.

Vestens umiddelbare reaksjon på Talibans maktovertakelse i Afghanistan i august 2021 har stort sett vært den samme som da Taliban kom til makten første gang i 1996. Vestlige stater og FN valgte den gang å isolere regimet, nekte diplomatisk anerkjennelse og etter hvert innføre strenge sanksjoner. Humanitær bistand var tillatt, men ikke samarbeid med Talibans statlige organer og ikke kanalisering av bistand via staten. Det er derfor grunn til å vurdere Vestens nåværende respons i lys av historien. Sanksjons- og isoleringspolitikken på 1990-tallet ga ikke forventede resultater og virket for det meste mot sin hensikt. Er det grunn til å tro at en lignende politikk i dag vil være mer effektiv? Hvis ikke, hva er konturene av et bredere og strategisk mer balansert engasjement?
Abstract in EnglishThe Road Ahead – Confrontation or Creative Compromises?The immediate reaction of Western states to the Taliban's seizure of power in Afghanistan in August 2021 was broadly speaking the same as when the Taliban first came to power in 1996. Western states and the UN chose at that time to isolate the regime, deny it diplomatic recognition and gradually impose strong sanctions. Humanitarian assistance was allowed, but not program cooperation with Taliban authorities and state institutions, and no assistance was to be channelled via the Taliban-controlled state. The results are highly relevant today. In the 1990s, the sanctions-and-isolation policy did not bring about the desired results, and in important respects were counter-productive. Are there reasons to believe that similar policies today will be more effective? This article outlines the contours of a broader and strategic more balanced engagement.

Global helse har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings- og helsepolitikk i en årrekke. Norge er anerkjent som en synlig aktør på global helse gjennom vesentlige finansielle bidrag, men også som en aktør som har bidratt til etablering av nye institusjoner og mekanismer som vaksinealliansen Gavi, Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norge spiller også en aktiv rolle i det internasjonale helsepolitiske samarbeidet, og er en aktiv deltaker i Verdens helseorganisasjon (WHO). Norge er – og har vært – gjenkjennelig på global helse over lang tid, og i alle internasjonale fora. Vi mener det er viktig å bidra til – og sikre – at konsekvensene av pandemier og globale helseutfordringer på internasjonal fred og sikkerhet også hører hjemme på dagsordenen til FNs sikkerhetsråd.
Abstract in English:Pandemic Response and Global Health in Norwegian Foreign Policy – and in the UN Security CouncilGlobal health has been a priority for Norway and for Norwegian foreign, development and health policies for the past decades. Norway is recognized as an active and consistent partner in global health questions, both through substantial financial contributions and as an advocate for establishing new institutions and mechanisms such as Gavi (the Vaccine Alliance), the Global Financing Facility for Women, Children and Adolescents (GFF) and the Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Norway is also playing a leading role in the international cooperation in global health issues and in promoting a coordinated and effective humanitarian response to the COVID-19 pandemic. Norway actively participates and firmly supports the leading role played by the World Health Organization (WHO) in this regard. Norway will continue to be a consistent and recognizable partner in global health issues in all international fora. We firmly believe that it is important to contribute to – and secure – that the implications of pandemics and global health crises can be seen as threats to international peace and security and thus belong on the agenda of the UN Security Council.

Det er gått en generasjon siden krigen i Bosnia-Hercegovina var over. Likevel lever landets innbyggere fortsatt i fattigdom og frustrasjon. Det kan virke som et mysterium at Bosnias stabile politiske elite holder seg ved makten i valgperiode etter valgperiode, uten å bli alvorlig utfordret. Dette på tross av at de jevnlig er involvert i korrupsjonsskandaler som tapper staten for ressurser, hindrer en velfungerende administrasjon og ødelegger tilliten mellom borgerne. Hva er det politikerne gir sine velgere, når de ikke kan gi dem fremskritt og velstand? En viktig del av svaret er: ideen om «etnisk rene» stater. Denne ideen betinger fortsatt mye av politikken i Bosnia-Hercegovina så vel som i flere av de andre jugoslaviske etterfølgerstatene. Aktører utenfra utnytter dette for å oppnå egne mål. Spesielt ser det ut som om Republika Srpskas sterke mann, Milorad Dodik, får russisk hjelp i stadige forsøk på å ytterligere sementere etniske skillelinjer i Bosnias statsordning. Men like lite som på 1990-tallet gir ideen om etnisk separasjon svar på hvordan landene i regionen kan oppnå velstand og leve i fred med naboene.
Abstract in English:«Isto sranje, novo pakovanje». 25 Years after Srebrenica: The Idea of Ethnically Pure States Still Influential in Bosnia-Herzegovina
25 years have passed since the end of the war in Bosnia-Herzegovina. In spite of this, the citizens live in poverty and frustration. It is hard to grasp how Bosnia's enduring political elite can stay in power without being seriously challenged. Even though they regularly figure in corruption scandals that drain the state's resources, hobble the administration and institutions and destroy mutual trust within the population. What, then, do the politicians offer their voters, when they cannot deliver progress and prosperity? A key part of the answer is: the idea of an 'ethnically pure' state. This idea still has a large impact on politics in Bosnia-Herzegovina, as well as in the other Yugoslav successor states. External actors are exploiting the idea for their own purposes; in particular it seems the Republika Srpska strongman, Milorad Dodik, is getting Russian help in his continuing endeavour to further cement ethnic divisions in Bosnia. But just like in the 1990s, the idea of ethnic separation fails to offer solutions as to how the region's countries can become prosperous and live in peace with their neighbours.