Suchergebnisse

The region of Southeast Asia is faced with a complex set of challenges stemming from political, economic and religious developments at the national, regional and global level. This paper sets out to examine trade-, foreign- and security policy implications of the issues confronting the region. In ASEAN, the Southeast Asian countries are continuing their ambitious attempts at further integration. Plans outlining deeper security and economic communities have been adopted. However, huge differences in political systems, economic development and ethnic/religious structures are hampering prospects of closer cooperation. The highly controversial conflict case of Burma/Myanmar is testing the much adhered-to principle of non-interference and at the same time complicating relations with external powers. Among these, the United States and China are dramatically strengthening their interests in the region. American influence is not least manifesting itself in light of the war against terrorism, which the region is adapting to in different ways and at different speeds. By contrast, the European Union does not seem to answer Southeast Asian calls for further engagement. A flurry of bilateral and regional trade agreements is another prominent feature of the economic landscape of the region. This is to a certain degree a reflex ion of impatience with trade liberalization in the WTO and within ASEAN itself. Structures of economic cooperation are under rapid alteration in Southeast Asia. The paper analyses the above-mentioned developments with a view to assessing the prospects of future stability, economic development and integration in and among ASEAN countries. It is concluded that although the scope for increased economic benefit and political harmonization through ASEAN integration alone is limited, the organization could still prove useful as a common regional point of reference in tackling more important policy determinants at national and global level.

Hva er holdningene i de nordiske landene til utenlandske investeringer? Spiller det noen rolle for befolkningen hvor de utenlandske investeringene kommer fra? Er man mer skeptisk til utenlandske investeringer innenfor noen sektorer av økonomien, mens man er mindre skeptisk til utenlandske investeringer innenfor andre sektorer? Dette essayet presenterer resultatene fra en omfattende spørreundersøkelse blant befolkningene i alle de nordiske landene.
Abstract in English:Attitudes to Direct Investments from China in the Nordic CountriesHow does the Nordic public view foreign investments? Does the country of origin for such investments matter for the public? Would the public be more critical of investments into certain sectors of the economy, whilst being less critical to foreign investments in others? This essay presents the results from an extensive survey of public opinion conducted across all the Nordic countries.

Norge er internasjonalt forpliktet til å avstå fra våpeneksport dersom det er overveiende sannsynlig at materiellet som eksporteres kan brukes i humanitærrettsbrudd. I tillegg har Norge nasjonale vedtak om å ikke eksportere våpen til krigende land uten at eksporten er sikkerhetspolitisk motivert, fortrinnsvis av alliansehensyn. Likevel vedvarte Norges eksport av militærmateriell til flere land i den Saudi-Arabia-ledede koalisjonen under krigen i Jemen; en koalisjon som har begått utallige humanitærrettsbrudd i Jemen, og som Norge eksporterer til på kommersielt grunnlag. Denne artikkelen undersøker hvordan norske myndigheter har legitimert våpeneksporten til land som kriger i Jemen. Artikkelen finner at legitimeringen er konstruert rundt fem dimensjoner, hvorav fire tar form som offentlig kommuniserte forsikringer om at norske myndigheter har full kontroll og følger regelverket. En femte dimensjon, bevisst utelatt og ikke-kommunisert av myndighetene, men synlig i lekkede kilder, omhandler bekymringer om at stans i eksporten kan skade forsvarsindustriens markedsmuligheter i regionen. Artikkelens konklusjon er todelt: For det første viser kombinasjonen av forsikringer og utelatelse at legitimeringen av eksporten til koalisjonslandene i stor grad er ment å berolige kritikere. For det andre viser innholdet i legitimeringen at eksporten hviler på en tidvis feilaktig fortolkning av retningslinjene for våpeneksporten.
Abstract in English:Legitimation Between Norms and Interests. Norway's Arms Exports to Countries at War in YemenNorway is internationally obliged to abstain from arms exports in the presence of an overriding risk that the exported equipment can be used in international humanitarian law violations. In addition, Norwegian national decisions state that Norway should not export weapons to warring countries without the export being motivated by security policy, particularly alliance considerations. Nevertheless, Norway's arms exports to several countries in the Saudi Arabia-led coalition persisted during the war in Yemen; a coalition that has committed numerous humanitarian law violations in Yemen, and to which Norway exports on a commercial basis. This article examines how the Norwegian government has legitimized its arms exports to countries in the coalition. The article finds that the government's legitimation is constructed around five dimensions, four of which take the form of publicly communicated reassurances that the government is in full control and follows the regulations. A fifth dimension, deliberately omitted and not communicated by the government, but visible in leaked sources, contains concerns that stopping exports could damage the defence industry's market opportunities in the region. The article's conclusion is twofold: First, the combination of reassurances and omissions shows that the legitimation is largely intended to reassure critics. Secondly, the content of the legitimation shows that exports are based on sometimes incorrect interpretations of the guidelines for arms exports.

Denne artikkelen inngår i en komparativ studie av de fem nordiske landenes utenrikspolitiske svar på internasjonale endringer, med det mål å systematisk kartlegge og sammenligne både policydiskusjoner og konkrete tilpasninger innen de fem landenes utenriksdepartementer. I dette bidraget vil fokuset være på Island og landets relasjoner med andre nordiske land. Hvordan har Islands utenrikspolitikk utviklet seg fra den kalde krigen til i dag? Hvem er Islands viktigste allierte, og hvordan har Island forsøkt å skape sin nisje i det internasjonale samfunnet? Analysen er basert på intervjuer med nøkkelinformanter i Utenriksdepartementet, offisielle dokumenter produsert av regjeringen, mediedekning, utenrikspolitiske debatter i Alltinget (det islandske parlamentet) samt utenriksministerens årlige redegjørelse til Alltinget.

Rusland er en vigtig aktør for de nordiske lande ikke bare i Østersø-området, men også i Barents-regionen og i Arktis. For at opnå et fuldgyldigt billede af de involverede dynamikker bør de enkelte nordiske landes Ruslands-relationer studeres samlet. De dansk-russiske, norsk-russiske, svensk-russiske og finsk-russiske relationer har udviklet sig ret forskelligt siden år 2000. Der eksisterer to barrierer for nordisk sikkerhedspolitisk samarbejde: (1) landenes forskellige geografiske beliggenhed og (2) bestemte indbyrdes idiosynkrasier, der ofte bunder i forskellige opfattelser af deres fælles historie. Derfor har det traditionelt været muligt for stormagter at praktisere 'del og hersk' i forhold til de nordiske lande, og det synes også at være lykkedes for Rusland siden år 2000. Men i kølvandet på Ukraine-konflikten og valget af Donald Trump til USA's præsident er der sket en konvergens mellem trusselsopfattelserne og dermed de geopolitiske interesser i de nordiske hovedstæder. I fravær af idiosynkrasier vil det nordiske sikkerheds- og forsvarspolitiske samarbejde derfor blive styrket, om end en fælles Ruslands-politik er urealistisk. Alle fire lande, ikke mindst Sverige, står over for vanskelige dilemmaer.
Abstract in English
The Nordic countries interact with Russia not only in the Baltic Sea region, but also in the Barents region and in the Polar Arctic. In order to get a full picture of the underlying dynamics, individual Nordic Russia-relations should be studied in a comprehensive framework. Swedish-Russian, Danish-Russian, Norwegian-Russian, and Fenno-Russian relations have developed differently since about 2000. There are two barriers to Nordic security policy cooperation: (1) the countries' different geographical locations, and (2) various idiosyncrasies between pairs of Nordic countries, typically rooted in different interpretations of their common history. Thus, the Nordic soil has traditionally been fertile for great powers seeking to 'divide and rule', and Russia has apparently succeeded in this since about 2000. However, in the wake of Russia's involvement in the Ukraine conflict and the election of Donald Trump as US president, geopolitical interests seem to be converging with fairly even threat perceptions being found in Nordic capitals. In the absence of idiosyncrasies, this will strengthen security and defence cooperation, although a common Nordic Russia-policy will not materialize. All four countries, in particular Sweden, face difficult dilemmas in this new situation.

Dette er introduksjonsartikkelen til fokusnummeret "Når krig blir hverdag. Militæraktivisme i de skandinaviske landenes utenriks- og sikkerhetspolitikk".
Abstract in English: When War Becomes Daily LifeThis is the introductory article for the special issue "When War Becomes Daily Life. Military activism in the Scandinavian Countries Foreign and Security Policies".

Forholdet mellom Kina og Island er blitt stadig viktigere på 2000-tallet, og det er inngått betydningsfulle avtaler knyttet til frihandel og valutautveksling, i tillegg til arktisk og geotermisk samarbeid. Island ble i 2005 det første vesteuropeiske landet som anerkjente Kina som en utviklet markedsøkonomi, og var i 2013 det første europeiske landet som undertegnet en frihandelsavtale med Kina. Samtidig som bilateral handel og strømmen av kinesiske turister til Island har økt kraftig, forblir kapitalstrømmen meget liten. Kinesiske investeringer på Island forblir minimal, og det er p.t. bare én aktiv utenlandsk direkteinvestering fra Kina på Island. Dette står i sterk kontrast til den betydelige offentlige debatten om kinesisk påvirkningskraft knyttet til store investeringer på Island, med hovedfokus på potensielle sikkerhetstrusler i forbindelse med Arktis' geostrategiske betydning. Den formodentlig største potensielle investeringen fra Kina kom i 2011, da Zhongkun Group kom med et bud om å investere i land for å utvikle et turistkompleks nordøst på Island, noe som førte diskusjonen inn på kontroversielle temaer som eiendomsrett og til en viss grad nasjonal sikkerhet. Selv om artikkelen ikke finner tegn til sikkerhetstrusler som en følge av utenlandske direkteinvesteringer på Island, kan det likevel være på sin plass med en gjennomgang av lovverket knyttet til investeringer på Island fra land utenfor EØS, for å øke forutsigbarheten. En slik analyse kunne utføres i lys av relevante prosesser i andre nordiske land, inkludert for å få på plass standardisert investeringsscreening.
Abstract in English:China, Investments, and National Security: Nordic Policies and Perspectives – IcelandRelations between Iceland and China have increased significantly during the 21st century, with landmark agreements reached regarding free trade and currency swap, as well as Arctic and geothermal cooperation. Iceland became the first western European country to acknowledge China as a developed market economy in 2005 and was the first European country to sign an FTA with China in 2013. While bilateral trade and the inflow of Chinese tourists to Iceland have seen steep growth figures, the flow of capital remains very low. Chinese investments in Iceland remain minimal, with only one currently active FDI from China in Iceland. This contradicts the widely discussed influence of large-scale Chinese investments in Iceland, largely focused on potential security aspects regarding the geostrategic importance of the Arctic region. Arguably, the highest profiled proposed investment case from China came in 2011 with a bid from Zhongkun Group to invest in land for the development of a tourism resort in northeast Iceland, stirring up contentious issues on ownership of land and to some extent national security. While the article does not find detectable security threats from FDI in Iceland, it might however be timely to review the legal process of investments from outside of the EEA into Iceland to increase predictability. Such an analysis could be carried out with regards to compatible cases in the other Nordic countries, including standardized investment screening processes in place.

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

eGovernment and autoritative public data in Denmark are still mainly focused on the landside of Danmark. But the need of eloborating the coordinating effort of administration at sea is recognised and the development of maritime eGovernment is happening within the next years. This paper discusses the data involved in this administration and focuses on the need for understanding the function and hence value of data. Some maritime data are dealing with accurate placements of objects, and as a tricky part some are dealing with floating placement. Other data are handling non-visible areas in terms of zoning, e.g. planning and interest areas and finally some data are representation of legislation, whether it is rights or restrictions. These different data are not always usable in the same manner. This paper investigates the correlation between spatial data and legislation. Experience from many years of land administration can be used as part of this discussion as well as the conclusions from this paper can be discussion as input to the ongoing development on land.

De fem nordiske landene har alle gjort suksess som små og økonomisk åpne stater på verdensmarkedet. Denne åpenheten har tillatt kapital, varer og ideer å flyte relativt uhindret fra verdens økonomiske kraftsentre til Europas nordligste utkant. Kinas fremvekst som et økonomisk kraftsenter har imidlertid medført et nytt dilemma: Hvordan forholder man seg til en autoritær, men investeringsvillig, økonomisk stormakt man ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med? I denne fokusspalten presenterer forskere fra hvert av de nordiske landene hvordan debatten rundt dette dilemmaet har kommet til uttrykk i de ulike nordiske offentligheter. I sum fremviser de fem kapitlene noen brede nordiske fellestrekk. I alle land har sikkerhetsproblematikken ved kinesiske investeringer blitt mer fremtredende, men det har kommet til uttrykk på noe ulikt vis i henholdsvis dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk debatt. Kapitlene viser samlet sett at det har skjedd en betydelig endring i de ulike nasjonale debattene. Denne endringen har skjedd både svært nylig, svært raskt og i stor grad samtidig på tvers av den nordiske offentligheten, i takt med at de nordiske landene har måttet tilpasse seg en internasjonal situasjon hvor økonomi og sikkerhetspolitikk i økende grad har blitt sammenflettet.
Abstract in English:Chinese Investments in the NordicsThe five Nordic countries have all enjoyed considerable success as small, economically open countries on the world market. This openness has allowed capital, goods and ideas to flow relatively unimpeded from the economic power centres of the world to the northernmost fringe of Europe. China's rise as an economic hub has, however, resulted in a novel dilemma; how to relate to an authoritarian economic great power that is outside of one's security alliances, but is very willing to invest. In this focus section, researchers from each of the Nordic countries present how the debate over this dilemma has proceeded in the respective Nordic publics. In sum, the five chapters demonstrate certain broad common traits amongst the Nordics. In all of the countries the potential security issues concerning Chinese investments have lately become a substantially more prominent feature of the national debate, although the modality of this shift showcases some slight varieties in the Danish, Finnish, Icelandic, Norwegian, and Swedish debates, respectively. The chapters demonstrate that there has been a substantial shift in the debate in all of the five public spheres. This shift has both happened quite recently, quite fast, and to a large extent quite simultaneously across all of the Nordic countries, as they have had to rapidly adjust to a new international environment where economy and security have become increasingly interlinked.

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.

Hvordan håndterer Norge sin militæraktivisme og sitt NATO-medlemskap når landet vil presentere seg selv som en fredsnasjon? Problemstillingen ble aktuell i det norske utenriksdepartementets nylige kampanje for å få Norge valgt inn i FNs sikkerhetsråd, hvor ideen om Norge som fredsnasjon stod sentralt. I denne artikkelen bruker vi nasjonsbranding som et analytisk rammeverk for å forstå hvordan Norge bygget opp sin kampanje som fredsnasjon og håndterte det konkurrerende narrativet om sin rolle i krig. Som et sekundærfokus ser vi også på hvordan Norges to konkurrenter, Irland og Canada, fremstilte seg på disse to dimensjonene – som er av særinteresse da Irland ikke er NATO-medlem. For å utforske disse spørsmålene analyserer vi taler og tekster fra det norske diplomatiet og regjeringen vedrørende kampanjen, samt ser på kampanjematerialet til de tre landene. Gitt at de tre landenes profil er påfallende lik, fant vi at alle måtte forsøke å finne en måte å brande seg på som uttrykket ens særtrekk og høynet ens relevans i sammenligning med de to andre landene. I analysen av Norge ser vi at militæraktivisme stadig ble hvisket ut i løpet av den norske kampanjen og at andre tematikker ble brukt i brandingen – som for eksempel likestilling og bidrag til internasjonal utvikling. Dette skulle dermed skulle legitimere ideen om fredsnasjonen Norge, et land som alle andre kan stole på.
Abstract in English:Military Activism Branded as Peace Activism? Norway's Campaign for a Seat on the UN Security CouncilIn seeking to present itself as a peace nation, how has Norway sought to address its military activism and NATO membership? This tension was apparent in Norway's recent campaign for a seat on the UN Security Council, where the idea of the country as a peace nation stood central. Using nation branding as an analytical framework, we ask how Norway built and sustained this peace narrative and managed the competing narrative of its role in controversial armed conflicts. As a secondary focus, we ask how Norway's two competitors, Ireland and Canada, presented themselves on these two axes of peace and military activism. Ireland posed a particular threat as it is not a NATO member. To explore these questions, we analyse speeches and texts from Norwegian officials regarding the campaign and examine the official campaign material from all three countries. Given that the image of all three countries was generally similar, we find that each country sought to find unique ways to brand themselves as well as countering the few specific advantages of the others. In the case of Norway, we find that during the campaign the country's military activism was downplayed and other themes were foregrounded in the branding, such as gender equality and international development cooperation. This would legitimate the idea of Norway as a peace nation, a reliable partner that all states could trust.

Befolkningens oppslutning om norsk NATO-medlemskap har vært høy siden slutten av 1960-årene. I tiden rundt NATOs opprettelse, og de første ti-tolv årene deretter, viste imidlertid flere opinionsundersøkelser at rundt halvparten av de spurte tenderte i retning av et ønske om norsk alliansefrihet – i alle fall ideelt sett. Denne artikkelen viser hvordan representanter for allierte land og for NATOs egen informasjonstjeneste, i nært samarbeid med ulike norske aktører, arbeidet for å påvirke norske holdninger i årene rundt 1949. Målet for dette påvirkningsarbeidet var dels å øke oppmerksomheten og kunnskapen om alliansesamarbeidet, men også å sikre oppslutning om norsk vestorientering.