Suchergebnisse

Under 2017 och 2018 ökade Kinas direktinvesteringar i Sverige avsevärt till följd av ett antal stora förvärv, mestadels i fordonsindustrin. Samtidigt har den svenska offentliga debatten kring kinesiska investeringar blivit mer kritisk sedan 2017, då investeringarna överlag talades om i positiva ordalag. Under 2018 och 2019 har en rad aktörer inom statliga myndigheter, politiska partier, media och civilsamhället beskrivit Kinas investeringar som ett potentiellt säkerhetshot. Näringslivsrepresentanter är mindre synliga i debatten men även här finns det en tydlig trend av ökad uppmärksamhet på potentiella säkerhetsrisker kopplade till kinesiska investeringar. Den svenska synen på Kina tycks konvergera allt mer med vad EU har kallat för sin nya "mer realistiska" hållning gentemot Peking. Ett antal policyprocesser har inletts, vilket sannolikt kommer leda till att svensk lagstiftning stärks på flera områden för att öka kontrollen av Kinas investeringar och engagemang i Sverige, särskilt i kritisk infrastruktur såsom telekommunikationsnät men även vad gäller företag vars verksamhet anses som säkerhetskänslig i mer generell bemärkelse.
Abstract in EnglishChinese Investments in Sweden: From Fame to Fear?China's direct investment in Sweden surged in 2017 and 2018 due to a number of large acquisitions, mostly in the automotive industry. At the same time, the public debate on Chinese investments has become more critical since 2017, when they were typically seen in a positive light. Throughout 2018 and 2019, a number of actors in government authorities, political parties, the media and civil society have described China's investments as a potential security threat. Although less prominent in the public debate, business representatives have also become increasingly vocal about potential security risks associated with Chinese investment. The Swedish view of China seems to be aligning with what the EU has called its new "more realistic" approach to Beijing. Meanwhile, a number of policy processes have been launched which are likely to lead to the strengthening of existing legal frameworks to scrutinise Chinese investment and activity in Sweden, especially concerning critical infrastructure such as telecommunications networks, but also more generally concerning companies whose activities are regarded as sensitive from a security perspective.

Dansk Folkeparti har i større udstrækning end andre partier anvendt pressemeddelelser som led i deres kommunikation. Samtidig har deres pressemeddelelser været af en anden karakter end de øvrige partiers. Med udgangspunkt i George Lakoffs teori om moralpolitik og med anvendelse af en Toulmin-inspireret argumentationsanalyse analyseres partiets pressemeddelelser fra en tilfældigt valgt måned i 2010. Analysen viser, at pressemeddelelserne udtrykker meget tydelige positioner med baggrund i moralske standpunkter. Politiske modsætninger behandles som moralske, men der er ikke tale om, at man på populistisk vis vender kappen efter vinden. Tværtimod er der tale om et særdeles homogent syn på politik som moral. På den baggrund diskuteres Lees-Marshments skelnen mellem markeds-, salgs- og produktorienterede partier, og konklusionen er, at man kan se Dansk Folkeparti som et salgsorienteret parti, som anvender pressemeddelelserne som et (billigt) middel for at nå ud til vælgerne. ; Dansk Folkeparti (the Danish People's Party) uses press releases to a much larger extent than any other Danish party. But they also use them in a different way. Through an analysis of press releases from a randomly chosen month in 2010, this article discusses the party's use of press releases not only as a source of information about the party's political initiatives but as a way of doing what George Lakoff has called Moral Politics. The use of press releases is then discussed in relation to the distinction presented by Lees-Marshement between product oriented, sales oriented and market oriented parties. The conclusion is that Dansk Folkeparti use the press releases as a part of their political marketing, but that the party due to its moral politics has to be classified as a sales oriented party.

Igennem de sidste to år (2018–2019) er den førte danske politik i forhold til Kina blevet mere ambivalent. Særligt når det gælder kinesiske investeringer, er Danmark blevet mere forsigtig. Denne artikel undersøger hvilke faktorer, der har haft betydning for Danmarks skiftende politik i forhold til kinesiske investeringer, gennem to større case-studier: Kinesiske investeringer i Grønland og Huawei i Danmark. Kort fortalt udpeges her tre faktorer, der er afgørende for Danmarks politik i forhold til kinesiske investeringer: for det første landets langvarige økonomiske ideologi som en lille, åben økonomi, svarende til øvrige nordiske lande og som medlem af EU, med et pragmatisk behov for udenlandske markeder; for det andet en stærk, national tro på demokrati og statens forsvarsalliance med USA, herunder dets dedikerede medlemskab af NATO; og for det tredje opkomsten af fremmedfjendske og nationalistiske politiske partier, der udfordrer den tidligere mere afbalancerede og pragmatiske tilgang kendetegnende for større partier samt går ind for et mere anti-kinesisk standpunkt.
Abstract in English:Denmark's Policy on Chinese Investments: Pragmatism Balancing with Increasing Threat PerspectivesDuring the past two years (2018–2019), Denmark's policy towards China has become more ambivalent. In particular, Denmark has become more cautious about inward Chinese investments. This article examines the factors that have affected Denmark's changing policy on Chinese investment, with two major case studies: Chinese investments in Greenland, and Huawei in Denmark. In a nutshell, it points out three decisive factors: first, the country's long-term ideology as a small, open economy, similar to other Nordic countries and as a member of the EU, with a pragmatic need for foreign markets; second, a strong national belief in democracy and the state's defense alliance with the United States, including its dedicated NATO membership; and third, the rise of xenophobic and nationalist political parties, challenging the earlier more balanced and pragmatic approach characteristic of larger parties as well as advocating a more anti-Chinese stance.

Denne artikel foretager en diskursanalyse af en række centrale tekster fra partierne Nye Borgerlige og Dansk Folkeparti med fokus på disses brug af den populistiske figur hjertelandet: Et narrativ om det altid allerede tabte eller truede harmoniske fællesskab, der skal forsvares imod folkets fjender. Det konkluder-es, at idéen om hjertelandet er stærkt til stede i partiernes respektive diskurser, og at det i Nye Borgerliges diskurs i lige høj grad trues af de fremmede og eliten, mens det i Dansk Folkepartis diskurs mest trues af de fremmede, og antagonismen til eliten er nedtonet. ; This paper analyzes a series of central texts from the Danish parties The New Right and the Danish People's Party with emphasis on their use of the populist figure of the heartland: A narrative about the always already lost or threatened harmonic community that needs to be protected against enemies of the people. The paper concludes that the idea of the heartland is strongly present in the discourses of both parties, and that in The New Right's discourse the heartland is equally threated by foreigners and the elite, while in the discourse of the Danish People's Party it is mostly threatened by immigrants whereas the antagonism to the elite is downplayed.

Doomsdays preachers suggested that Brexit and Trump would mean the end of the liberal world order as we know it and thus the end of the EU. The research presented here suggests the opposite. Not only have Europeans turned their back to populism by voting yes to reforms and pro-EU-parties and governments in different member states over the past months, but Brexit and Trump also seems to have given a complete new momentum to the European project. This article demonstrates why Brexit cannot be generalized to the rest of the continent but is the result of a complicated and special British conception of what it means to be a sovereign state in the 21st century. Moreover and paradoxically, surveys show that the greatest fear among Europeans today is not more European integration but right wing populism and European Disunion.

Russisk påvirkning av presidentvalget i 2016 har skapt frykt for manipulasjon av valg i Vesten. Både EU og USA forventer at trusselen vedvarer, og at nye metoder og kapasiteter utvikles. Artikkelen beskriver hva valgpåvirkning er, og hvordan slik påvirkning gjennomføres. Den gjør en systematisk gjennomgang av litteratur om beskyttelse av valg, og funnene sammenfattes i seks temaer med til sammen 38 mulige tiltak for å hindre valgpåvirkning: 1) bevisstgjøring; 2) forebygging; 3) samarbeide og koordinering; 4) beskyttende tiltak; 5) aktive mottiltak og avskrekking; 6) forskning, læring og kompetansebygging. Alle tiltak krever nøye vurdering av økonomiske, politiske, juridiske, praktiske og andre implikasjoner, samt særlig forholdet til demokrati og ytringsfrihet. Avslutningsvis påpekes fire problemstillinger som særlig aktuelle for videre vurdering: 1) bevisstgjøring via medier, samt målrettet mot partier og valgorganisasjon; 2) en helhetlig gjennomgang av trusler, sårbarhet og beskyttelsestiltak, særlig datasikkerhet; 3) forskning og utvikling; 4) avskrekking og eksponering av påvirkning. Mange tiltak er inngripende, særlig i forhold til demokrati, ytringsfrihet, sensur og selvsensur, og de viktigste utfordringer, begrensninger og kritikk mot restriktive tiltak gjennomgås. Vi må unngå at tiltak for å beskytte demokratiet i seg selv undergraver demokratiet.
Abstract in English:How Can Elections Be Protected Against Foreign Interference?Russian interference in the 2016 US presidential election have caused fear for manipulation of elections in the West. Both the EU and the US see this as a persistent threat and expect new methods and capabilities to emerge. This article describes election interference and how it has been conducted. It reviews literature about protection of elections, and summarises the findings in six themes with a total of 38 possible measures: 1) awareness, 2) prevention, 3) cooperation and coordination, 4) protective measures, 5) active countermeasures and deterrence, 6) research and competence building. All measures require careful consideration of economic, political, legal, practical and other implications, and especially consequences for democracy and freedom of speech. Finally, four issues are proposed as particularly relevant for further consideration: 1) awareness through media, and also especially targeted at political parties and the election organisation, 2) a comprehensive assessment of threats, vulnerabilities and protective measures, especially in terms of data protection, 3) research and development, 4) deterrence and exposure of interference. Many of the measures are far-reaching when it comes to democracy, freedom of speech, censorship and self-censorship, and the article reviews challenges, limitations and critique of such restrictive measures. It is essential that measures to protect democracy in themselves do not undermine democracy.

On April 25, 2013, UN's Security Council established a 12,600-strong peacekeeping force for Mali. The United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission (MINUSMA) is to take over and continue the security and stabilization task that the French-led military operation in cooperation with UN's African-led International Support Mission to Mali, AFISMA, initiated in January 2013. The aim of this report is to present a number of long- and short-term perspectives for the recently initiated peace- and state-building process in Mali by focusing on the historical, structural and political causes of the crisis in Mali. Understanding these causes and handling their derived conflict potentials provide a minimum of prerequisites for establishing long-term peace. The report is structured according to four intertwined conflict potentials: Mali's fragile state, the status and background of the Tuareg rebellion, the organized crime and the regional cooperation. .

This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.

Norsk klima-utenrikspolitikk har ligget ganske fast frem til i dag. På 2020-tallet, i det avgjørende tiåret for klimapolitikken, blir imidlertid den norske linjen utfordret. Det skyldes at en nasjonal forutsetning som hittil har vært Norges fremste styrke, nemlig det fornybare kraftsystemet, ikke lenger opplagt kan ivareta den samme funksjonen i norsk klima-utenrikspolitikk. Det fornybare kraftsystemet og en aktiv utenrikspolitikk for fleksible ordninger i internasjonalt klimasamarbeid har ivaretatt den norske legitimiteten. Fremover vil derimot kravene til hva klimapolitikken skal levere skjerpes kraftig, når elektrifisering og industriell omstilling skal bidra til å nå klimamålene. En energiomstilling som svarer til ambisjonsnivået i klimapolitikken, vil bety at klima-utenrikspolitikken må balansere flere hensyn enn tidligere. Ingenting ved klimapolitikken er lenger kun innenrikspolitikk.
Nordsjøen står overfor en storstilt havvindutbygging. Uavhengig av hva Norge gjør vil europeisk havvindsutbygging dreie Europa i retning av økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av grenseoverskridende infrastruktur, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft over landegrenser. Jo mer omfattende det grønne skiftet blir, jo tydeligere blir det at norsk og europeisk energiomstilling henger sammen, og at denne gjensidig avhengige energiomstillingen er av de aller viktigste komponentene i Norge og andre staters klimapolitikk. Denne omstillingen trigger imidlertid sterke suverenitetsimpulser i mange norske politiske partier. En storstilt norsk havvindutbygging reiser kontroversielle spørsmål om finansiering, ilandføring og kabelforbindelser, som alle med betydelig sannsynlighet åpner for vanskelige politiske dragkamper. Energiomstilling er nå en helt nødvendig del av en videreutviklet norsk klima-utenrikspolitikk. Det innebærer en utenrikspolitikk som utfordrer norsk suverenitet i langt større grad enn tidligere. Det beveger norsk klima-utenrikspolitikk potensielt fra kontinuitet og konsensus til uenighet og strid.
Abstract in English:Power Shortage on the Horizon: Norwegian Climate Foreign Policy from Consensus to Conflict?Until recently, Norwegian climate foreign policy has been relatively consensual. In the 2020s – the decisive decade for climate politics – the Norwegian stance is however being challenged. This is because a national precondition that until now has been Norway's foremost strength, i.e., the renewable power system, can no longer uphold the same function in Norwegian climate foreign policy. The renewable power system and an active foreign policy emphasizing flexible mechanisms in international climate cooperation have preserved the legitimacy of Norwegian climate policies. However, in the future, climate policies will face dramatically sharpened demands, as reaching the climate goals will now also depend on electrification and industrial change. An energy transition that corresponds to the upgraded climate policy ambitions implies a climate foreign policy that needs to balance more concerns than in the past. There is now no element of climate policy that is domestic politics only.
The North Sea is facing a major offshore wind power expansion. Irrespective of what Norway decides, a European offshore expansion will move Europe towards greater mutual interdependence, both physically in terms of border-crossing infrastructure, and regulatory, through common rules and regulations for the sale of power across national borders. The more extensive the green energy transition becomes, the more obvious it is that Norwegian and European energy transitions are connected, and that this mutually interdependent energy transition constitutes one of the most important components of the climate policies of Norway and other states. This transition, however, triggers strong sovereignty impulses in many Norwegian political parties. A major Norwegian offshore wind power expansion raises controversial questions about financing, how and where to connect the wind parks to the grid, and subsea cable connections. There is a considerable likelihood that Norwegian offshore wind policy will be characterized by major political tugs-of-war. Energy transition is now a completely necessary part of the development of Norwegian climate foreign policy. This implies a foreign policy that challenges Norwegian sovereignty to a far greater extent than before, which potentially moves Norwegian climate foreign policy from continuity and consensus to disagreement and strife.

I marts 2005 var det 20 år, siden Mikhail Gorbatjov kom til magten i Sovjetunionen som generalsekretær for Sovjetunionens Kommunistiske Parti og fremlagde sit program til reform af det sovjetiske system. Nøgleordene i reformen var perestrojka, glasnost og demokratisering. De fik ikke alene betydning indadtil, men også udadtil i forholdet til omverdenen, der hurtigt fattede lid til Gorbatjov og hans nyskabelser. Dette working paper giver et overblik over Gorbatjovs og hans meningsfællers opfattelse af udviklingen siden da og deres vurdering af reformernes skæbne og skildrer Ruslands stilling på verdensscenen i dag. Dette indebærer også en kritisk vurdering af præsident Vladimir Putins indenrigs- og udenrigspolitik. Der tegnes et billede af et svagt Rusland, der ikke har frigjort sig fra den sovjetiske arvs byrde, men tværtimod på mange måder søger tilbage til den autoritære styreform, et Rusland, der ved inertiens kraft stadig nyder en vis respekt, om end ikke anseelse i det internationale samfund. ; In March 2005 it was 20 years since Mikhail Gorbachev came to power in the Soviet Union as Secretary-General of the Communist Party of the Soviet Union and presented his programme for reform of the Soviet system. Key words in the reform were perestroika, glasnost and democratization. They became important not only internally but also externally in the relations to the outside world that swiftly put its trust in Gorbachev and his innovations. This working paper gives an overview of the perception that Gorbachev and his like-minded have of the development since then, presents their evaluation of the fate of the reforms and of the position of Russia on the world scene today. This also includes a critical evaluation of the domestic and foreign policies of President Vladimir Putin. The paper outlines a weak Russia that has not released itself from the burden of the Soviet heritage but on the contrary in many ways goes back to the authoritarian form of government, a Russia that by inertia still enjoys a certain respect although not esteem in the international community.

Danmark har i årene siden den kolde krigs afslutning udviklet sig til at være en permanent krigsførende nation. Den militære aktivisme er karakteriseret ved meget forskellige typer af engagementer, både hvad angår antallet af udsendte og deres mandat, indlejring i forskellige internationale organisationer og koalitioner, og udsendelser til forskellige dele af verden. Den danske vilje til aktivt at fastholde en status som bidragende og konstruktiv allieret gennem deltagelse i internationale operationer er drevet af en opfattelse af USA som afgørende for Danmarks nationale sikkerhed og understøttet af en aktivistisk og pragmatisk strategisk kultur. Den militære aktivisme er på den baggrund robust. Samtidig er der tegn på forandring i finansiering, geografisk fokus og valg af samarbejdspartnere.
Abstract in EnglishConstant Activism in a War with No End: Security, Status and Strategic Culture in Danish Foreign PolicyDanish foreign policy is militarily activist. Danish military activism is characterized by very different types of engagements and deployments regarding the number of troops and their legal mandate, political aims, institutional frameworks and geographical focus. The continuing Danish will to actively maintain its status as a contributing and constructive ally through participation in international military operations is driven by a perception of the United States as crucial to Denmark's national security and supported by an activist and pragmatic strategic culture. For these reasons, Danish military activism is robust, despite indications of change in financing, geographical focus and choice of partners.

Mesteparten av norske havområder ligger nord for polarsirkelen og er åsted for noen av verdens rikeste fiskerier. De største fiskebestandene er delt med andre land, og internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen er derfor en viktig dimensjon ved nordområdepolitikken. Slikt samarbeid er basert på globale normer om hvordan levende marine ressurser skal forvaltes og deles og foregår på en rekke arenaer både bilateralt og regionalt. Samtidig er det også utfordringer knyttet til blant annet fordeling av ressurser i Norskehavet og klimaendringer som medfører at fiskebestandenes utbredelse er omskiftelig. Et føre-var tiltak i forhold til det siste er etableringen av en avtale om å forhindre uregulert fiske i Polhavet.
Abstract in English:Oceans, Fish and Resource Management in the Northern AreasMost of Norway's oceans are situated to the north of the Arctic Circle and some of the world's richest fishing grounds are there. The largest fish stocks are shared with other countries, and international cooperation on the management of the resources is therefore an important aspect of Norway's northern policy. Such cooperation is based on the international norms for how living marine resources are to be managed and shared, and it takes place in a number of bilateral and regional fora. There are challenges related to the allocation of pelagic resources in the Norwegian Sea and climate change driving change in the geographical distribution of fish stocks in the ocean. A recent precautionary measure in relation to climate change and its effects on marine ecosystems is the establishment of an international agreement to prevent unregulated fishing in international waters in the central Arctic Ocean.

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.
Abstract in English:Norway's Climate Reputation on TwitterIn this article we explore whether oil and gas industry negatively affects Norway's climate reputation by analyzing tweets posted during the 26th UN Climate Change Conference of the Parties (COP26) in Glasgow. To make our findings more reliable, we compare tweets about Norway with tweets about Sweden. The results of our study reveal that there is no significant difference in negative sentiment between tweets about Norway compared with tweets about Sweden. However, we find that tweets about the two states differ thematically. While dominant topics in tweets mentioning Sweden are about promotion of the green transition and climate activism, tweets about Norway are mostly about climate financing and the need to phase out fossil fuel production. Furthermore, negative tweets about Sweden are of a more general nature, similar to criticism of all countries not meeting their climate goals, while negative tweets about Norway are specific and related to fossil fuel industry.

Når regjeringen legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene høsten 2020, er det nesten et tiår siden forrige melding ble presentert. Veldig mye har endret seg siden da, ikke minst i form av Kinas fremvekst, økt spenning mellom NATO og Russland, og en reaksjonær amerikansk president. Nordområdene og hele det sirkumpolare Arktis har blitt en arena for symbolpolitikk og militær øvelsesaktivitet, samtidig som de arktiske landene fortsetter å samarbeide om en rekke saker. Midt i dette står Norge. Denne introduksjonsartikkelen til fokusnummeret om Norge, nordområdene og utenrikspolitikk trekker de store linjene i utviklingen de seneste årene med hensyn på Norges posisjon og rolle. Den introduserer også de andre bidragene og peker på noen av de mest aktuelle funnene som vi bli diskutert.
Abstract in English:Introduction to Focus Issue: Norway, the High North and Foreign PolicyWhen the Norwegian government presents a new report to the parliament on its High North policy in the autumn of 2020, almost a decade has passed since the previous report was presented. A lot has changed since then, not least in the form of China's emergence, increased tensions between NATO and Russia, and a reactionary US president. The High North and the entire circumpolar Arctic have become an arena for symbol politics and military exercise activity, while the Arctic countries continue to co-operate on a number of issues. In the middle of this is Norway. This introductory article to the focus issue on Norway, the High North and foreign policy examines the broad lines of developments in recent years with regard to Norway's position and role in the north. It also introduces the other contributions and points to some of the most relevant findings that are being discussed.

Kina har de senere årene fått en sterkere stemme i internasjonal politikk og har rettet oppmerksomhet og interesse mot nordområdene og mulighetene som finnes der. Inntredenen i regionen av en voksende supermakt har ikke gått upåaktet hen og har reist en rekke spørsmål blant de arktiske landene. Mange har fremmet ulike syn på og spekulasjoner om Kinas handlinger og retorikk i Arktis, og felles for disse er at de ønsker å forstå Kinas intensjoner. Denne artikkelen presenterer Kinas arktiske politikkutforming, hvordan Kina presenterer sine interesser i Arktis, og beskriver viktige kinesiske handlingsområder i Arktis. Artikkelen forsøker å svare på spørsmålene: Hvordan ser Kinas interesser i nordområdene ut i dag, og hva kan vi forvente av fremtidig kinesisk aktivitet i nord? Avslutningsvis reflekterer vi over betydningen dette kan ha for Norge.
Abstract in English:The 'New Superpower': What Does China Want in the Arctic?In recent years, China has gained a stronger voice in international politics and has turned its attention and interest to the High North and the opportunities that exist there. The entry into the region of a growing superpower has not gone unnoticed, and has raised a number of questions among the Arctic states. Many observers have put forward different views and speculations about China's actions and rhetoric in the Arctic, and what they have in common is that they want to understand China's intentions. This article introduces China's Arctic policy-making, how China formulates its interests in the Arctic, and describes key areas of action in the Arctic. What do China's interests in the High North look like today? In conclusion, we reflect on the significance this may have for Norway.