Suchergebnisse

Forskningen bør ikke ukritisk overtage begreber, som politikerne på et givet tidspunkt finder nyttige – som f.eks. 'aktivisme' i dansk diskurs.
Abstract in English'Activism': Drop That Term!Research should not uncritically take over concepts that politicians may find useful at a given time – like for instance 'activism' in Danish discourse.

Når militære styrker roterer inn og ut av operasjonsområder i tiår etter tiår, skjer det noe med beslutningstakerne. Politikere, embetsverk og offiserer sosialiseres inn nye selvbilder. Gamle normer, som at Forsvaret er et nasjonalt nødvergeinstrument byttes ut med nye selvbilder der det å krige ute blir viktig for å forstå seg selv som «en god alliert».
Abstract in EnglishReply to Karsten Friis, NUPIAs military forces rotate on a regular basis in and out of a theatre, decisionmakers become influenced. Not least by new self-perceptions. Politicians, civil servants and officers are socialized into new identities. Old norms, like territorial defence, are gradually exchanged with new expeditionary images of what it means to be "a good ally".

In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fleet of F-16 fighters. In the spring Of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 joint Strike Fighter (JSF) & F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin & Boeing, respectively, & the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the first step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen & the European Dassault Mirage FiE (of French origin). The purpose of the present article is to analyze the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 & to discuss their relevance in regard to the present pending decision. Adapted from the source document.

Folkemordet i Srebrenica i juli 1995 opprørte en hel verden. Siden 1992, da krigen brøt ut, hadde Bosnia-Hercegovina vært under internasjonalt oppsyn. Artikkelen drøfter hvordan folkemord og grove krigsforbrytelser kunne foregå i årevis uten å bli stanset. Fokus er på den rolle de internasjonale faktorene spilte – FN, EU, Nato og stormaktene. Hvorfor var det så stor motstand mot bruk av makt? Delvis kan det ha vært på grunn av manglende forståelse av hva som skjedde, en oppfatning av at Balkan var preget av århundregammelt hat. Noen vestlige land hadde sine egne interesser i området. For vestlige politikere var det enkleste ikke å gjøre noe. FN sendte fredsbevarende styrker til et land i krig, noe som var katastrofalt for styrkene selv og for FNs prestisje. De tiltakene som ble satt i verk, som Sikkerhetsrådets resolusjoner, økonomiske sanksjoner, våpenembargo, FN-sikrede områder og flyforbud, førte ikke til at krigshandlingene avtok. Også mange norske politikere var sterkt imot militær inngripen. Den serbiske hæren var for sterk, en militær løsning var ikke mulig. Dette viste seg å være feil. Folkemordet i Srebrenica fikk FN og Nato til å gå inn for maktbruk i september 1995. En begrenset militær aksjon var nok til å få slutt på krigen, og reelle fredsforhandlinger kunne begynne.
Abstract in English: Srebrenica 25 Years After – How Could the Genocide Happen?
The genocide in Srebrenica in July 1995 shocked the world. Since 1992, when the war broke out, Bosnia and Herzegovina had been supervised by the international community. The article discusses why genocide and crimes against humanity could happen without being stopped. Focus is on the role of the relevant international participants, the UN, the EU, NATO and the great powers. Why was there a strong opposition against use of force? It was partly due to weak understanding of what was going on, a concept of the Balkans as a region of inherent centuries-old hatred. Some Western states had their own interests in the region. For Western politicians the easiest way was to do nothing. The UN sent peacekeepers to a country at war, which turned out to be a catastrophe for the peacekeepers and for the prestige of the UN. Measures like Security Council resolutions, economic sanctions, arms embargo, safe havens and no-fly zones did not work. Many Norwegian politicians were strongly opposed to military intervention. The Serbian army was too strong, a military solution was not possible. This turned out to be wrong. The genocide in Srebrenica triggered the use of force by the UN and NATO in September 1995. A limited military action was enough to end the war, after which real peace talks could start.