Artiklen giver først en kort oversigt over covid-19-håndteringens forløb fra krisens udbrud i 2020 til 2022, hvor der er en forventning om covid-19's forvandling fra en alvorlig og svært kontrollabel sygdom til en endemisk viruslidelse. Næste afsnit gennemgår krisens politiske og administrative beslutningsprocesser, dels under selve krisen i strikt forstand, dels i den lange fase hvor det har handlet om administrativt og politisk at håndtere et samfundsproblem, som ikke ville gå væk. Det sidste afsnit tager krisehåndteringens ret alvorlige kvalitative aspekter op. Det drejer sig om de demokratiske problemer, som krisehåndteringen snarere end krisen aktualiserede, det faglige beslutningsgrundlag (sundhedsfagligt, juridisk, økonomisk og adfærdsvidenskabeligt) og endelig spørgsmålet om, hvordan man kvalitetssikrer krisehåndteringen. ; The paper presents an overview of Danish Covid-19-crisis management as it developed from its outbreak to its status as an endemic virus. This is followed by an analysis of political and administrative decision making during the crisis and during the protracted series of events where the handling of problems that would not go away attracted all political attention. Finally, the paper discusses the important qualitative issues that were raised both by the crisis and by its political handling. These issues were democratic, legal, and professional (health professional, economic, and behavioral).
Hensyn til valgbarhet har i kraft av det amerikanske politiske systemets virkemåte bestandig vært et moment i presidentvalg. I nominasjonskampen i 2020 har dette hensynet imidlertid vært viktigere for et flertall av velgere enn noe annet. Dette fokuset gjør valgbarhet vel verdt å undersøke, både som fenomen og som potensielt problem. I denne artikkelen gjør jeg begge deler. I lys av en konseptuell diskusjon av begrepet og dets historiske utvikling, forsøker jeg å plassere valgbarhet i statsvitenskapelig teori om stemmegivning. Jeg skiller mellom oppriktig, sofistikert og distansert stemmegivning, hvor valgbarhet spiller henholdsvis ingen, begrenset og stor rolle. Med utgangspunkt i Hans Skjervheims begrepspar, argumenterer jeg for at en holdning som fikserer på valgbarhet – det jeg her kaller «valgbarisme» – gjør velgeren til tilskuer snarere enn deltaker. Med dette følger problemer knyttet til legitimitet, representasjon, deltakelse og medborgerskap. I siste instans utgjør valgbarismen altså et demokratisk problem.
Abstract in English:The Voter as Onlooker: "Electabilitism" in American Presidential ElectionsConsiderations of electability is, due to the makeup and functioning of the American electoral system, always an issue in presidential elections. For a majority of voters in the 2020 primary elections, however, considerations of electability has been more important than anything else. This makes electability worthy of discussion as a phenomenon and as a potential problem. In this article, I attempt both. In light of a conceptual discussion of the term electability and its historical evolution, I consider electability in relation to political-scientific theories of voting. I distinguish between sincere, sophisticated, and distanced voting, where electability plays, respectively, no part, a limited part, and a big part. Based on Hans Skjerveim's typology, I argue that a voter attitude that fixates on electability – what I call electabilitism – turns the voter into a spectator rather than a participant. This creates problems of legitimacy, representation, participation, and citizenship. Thus, electabilitism, I argue, ultimately poses a democratic problem.
Artikkelen ser på mulighetene og utfordringene med avskrekking som strategisk tilnærming til det stadig viktigere cyberdomenet, fra et småstatsperspektiv. Forfatterne argumenterer for at det er essensielt å opprette og ansvarliggjøre en multinasjonal og multidepartemental/-sektoriell cyberorganisasjon for at reell cyberavskrekking skal være mulig å generere.
Innledningsvis beskriver artikkelen den klassiske og utvidete oppfatningen av avskrekking, og hvilke kriterier som må ligge til grunn for å kunne oppnå avskrekkende effekt: kapasitet, kredibilitet og evnen til å kommunisere effektivt. Sett fra et globalt sikkerhetsperspektiv har muligheten til å generere avskrekkende effekt vært med på å forme verden, spesielt i perioden 1945 til 1990. Kompleksiteten i sikkerhetssektoren har imidlertid økt signifikant siden da, mye grunnet økt global konnektivitet og fremveksten av cyberdomenet.
Artikkelen diskuterer hvordan kriteriene for avskrekking utfordres når strategien skal appliseres i cyberdomenet, med fokus på problemene knyttet til antallet aktører/vektorer, ulike motiver for handlinger, manglende felles grunnlag som utgangspunkt for å adressere utfordringene, og forskjellig oppfatning omkring attribusjon og proporsjonalitetsprinsippet. Forfatterne fremholder at disse utfordringene gjør det vanskeligere, men desto viktigere å identifisere hvordan man kan generere avskrekking i cyberdomenet – spesielt for høyteknologiske småstater, som Norge. Å håndtere dette på en god måte forutsetter at man ser på bredden av avskrekkingsteori i sammenheng over tid, og småstater må erkjenne sine svakheter og spille på sine styrker. Anbefalingene som fremlegges, er åpningstrekk som gjør nettopp dette, og som samtidig bereder grunnen for å dra veksler på komplementære effekter av ulike dimensjoner ved avskrekkingststrategi på lengre sikt.
Abstract in English
This article explores the possibilities and challenges associated with deterrence as strategy in the increasingly significant cyber-domain, from a small state perspective. The authors argue that genuine cyber-deterrence is contingent upon the creation of an accountable cyberorganization, with a multinational and multi-departmental/sectorial composition.
The article addresses classical and broader deterrence, and the criterions that must be met in order to successfully deter; capability, credibility, and the ability to communicate effectively. From a global perspective, the ability to generate effective deterrence has been key to shape the international security landscape in the period from 1945 to 1990. However, the complexity of the security sector has increased significantly since then – much due to the seemingly ever-growing global connectedness and the emergence of the cyber-domain.
The article further explores and discusses how the criteria for effective deterrence is tested when applied to the cyber-domain, with emphasis on the problems associated with the number of actors/vectors, varying motives for actions, the lack of a shared conceptual foundation as a basis to address the challenges, and differing opinions concerning attribution and proportionality. The authors argue that these problems make it difficult, but thus the more important to identify how to generate effective deterrence in the cyber-domain – especially for high-tech small states such as Norway. Effective management of the problem-complex requires exploration of the whole range of deterrence theory over time, and small states must recognize their inherent weaknesses and play to their strengths. The recommendation put forth here is an initial move which allows just that, and which at the same time sets the stage for more elaborate strategies that exploit the complementary effects of different dimensions of and approaches to deterrence.
Det er en pågående debatt i akademia om hvorvidt og hvordan man kan benytte avskrekkingsteori i cyberdomenet. Avskrekking var originalt en teori utviklet for å unngå konvensjonell eller nukleær krig. I diskusjonen om cybersikkerhet har det blitt påpekt en rekke tekniske problemer med å overføre en teori fra den fysiske verden til cyberdomenet. Vi anerkjenner disse tekniske utfordringene ved avskrekking i cyberdomenet, men i denne artikkelen ønsker vi å belyse et annet aspekt ved avskrekking, nemlig samspillet mellom sosiale og tekniske faktorer ved avskrekking i cyberdomenet. I denne artikkelen vil vi diskutere hvordan avskrekking som strategi i cyberdomenet vil påvirkes av den spesifikke strategiske kulturen i et land. For å belyse argumentet vil vi benytte Kina som en casestudie. Motsetninger mellom kinesisk og «vestlig» strategisk kultur resulterer i konkrete forskjeller i hvordan Kina og vestlige land agerer i cyberdomenet. Ved å benytte fire komponenter av avskrekkingsteori (nektelse, gjengjeldelse, gjensidig avhengighet og normer) ønsker vi å vise hvordan en dyptgående innsikt i en stats sikkerhetspolitikk og strategiske kultur kan anvendes til å skreddersy en mer effektiv avskrekkingsstrategi og styrke evnen til å forhindre uønsket aktivitet.
Abstract in English
There is an ongoing debate in academia about if and how deterrence theory may be used in cyberspace. Deterrence was originally a theory developed for avoiding conventional and nuclear war. In the current discussion on cyber security, there has been pointed out a range of technical problems of transferring a theory about the physical world to cyberspace. We recognize these challenges of deterrence in cyberspace, but in this article we want to shed light on a different aspect of deterrence. That is the interplay between social and technical factors of deterrence in cyberspace. In this article we will discuss how deterrence as a strategy in cyberspace is influenced by the specific strategic culture of a country. We will use China as a case study to showcase our argument. Contrasts between Chinese and "Western" strategic culture results in concrete differences in how Chinese and Western countries act in cyberspace. By utilizing four components of deterrence theory (denial, punishment, entanglement and norms), we will show how an in-depth knowledge of a state's security policy and strategic culture may be used to tailor a more effective deterrence and enforce the capacity of hindering unwanted activity.
Selv om norske myndigheter ligger på verdenstoppen i digitalisering av offentlige tjenester, står landets forsvar fremdeles «på stedet hvil». I kjernen av problemet finner vi en styringsmodell der 14 ulike forsvarsgrener og selvstendige driftsenheter kjemper om makt og innflytelse. Dette gjelder særlig i spørsmålet om hvem som skal ha ansvar og myndighet når Forsvarets IKT-systemer skal knyttes sammen for å øke cyberberedskapen. Hvordan kan vi beskrive, forklare og forstå de digitale problemene som Forsvaret står oppe i? Nyere forskning gir ikke klare svar, blant annet fordi de fleste studiene er opptatt av å studere utfordringene som kommer utenfra og inn mot Norge. Spørsmålet om hvorfor Forsvaret ikke klarer å forsvare seg mot cyberangrep, eller hvorfor etaten ikke holder tritt med resten av samfunnet, forblir derfor ubesvart. Ved å bruke instrumentelle og kulturelle perspektiver fra organisasjonsteorien finner vi store huller i forsvarsevnen på grunn av intern fragmentering og rivalisering.
Abstract in English:National Defence in a Digital Crisis?Even though the Norwegian authorities are world leaders in digitalization of public services, its armed forces are falling behind. In its essence, the problem lies in a management model with 14 different services striving for power and influence. This is particularly so when it comes to whom should have supreme authority as information and communication technology (ICT) systems are standardised across the force. How can we describe, explain and comprehend this digital complexity? Contemporary research does not provide clear answers, much due to over-emphasis on external cyberthreats. The question of why Norway's armed forces are incapable of providing a proper defence against cyberthreats therefore remains unanswered. By means of instrumental and cultural theories, we find grave deficiencies due to internal rivalry and organisational fragmentation.