Suchergebnisse

Etter å ha gått seirende ut av «klimavalget 2021», står den rødgrønne regjeringen overfor oppgaven med å sikre Norges grønne omstilling. I den offentlige debatten står gjerne argumenter om global solidaritet og miljøhensyn fremst i begrunnelsene for nødvendigheten av en grønn omstilling, mens motstandere av et raskt skifte fokuserer på de negative økonomiske konsekvensene de mener et raskt skifte vil få for Norge. Denne artikkelen søker å nyansere dette bildet, og argumenterer for et bredere kost-nytte-perspektiv som også tar høyde for diplomatiske kostnader ved å fortsette med oljeleting, samt de økonomiske konsekvensene av en treg omstilling. Selv om man holder konsekvensene av klimaendringene helt utenfor vurderingen, argumenterer vi for at usikkerheten rundt fremtidig oljepris og omdømmerisikoen Norge løper ved å fortsette å basere økonomien på ikke-fornybare energikilder, burde være gode argumenter for å revurdere Norges oljepolitikk.
Abstract in English:Norway's Oil Dilemma After Glasgow: An Immoral Argument for a Rapid Green TransitionAfter winning the "2021 climate election", Norway's new government faces the task of ensuring Norway's green transition. In the public debate, global solidarity and environmental considerations are often at the forefront of arguments for the necessity of a rapid green transition, while opponents of a rapid transition tend to focus on the negative financial consequences they believe such a change will have for Norway. This article seeks to nuance this debate, and argues for a broader cost-benefit perspective that also takes into account diplomatic costs of continuing with oil exploration, as well as the economic consequences of a slow transition. We argue that, even if not considering other consequences of climate change, the uncertainty surrounding future oil prices and the reputational risk Norway runs by continuing basing the economy on non-renewable energy sources should be good enough arguments to reconsider Norway's oil policy.

Norsk klima-utenrikspolitikk har ligget ganske fast frem til i dag. På 2020-tallet, i det avgjørende tiåret for klimapolitikken, blir imidlertid den norske linjen utfordret. Det skyldes at en nasjonal forutsetning som hittil har vært Norges fremste styrke, nemlig det fornybare kraftsystemet, ikke lenger opplagt kan ivareta den samme funksjonen i norsk klima-utenrikspolitikk. Det fornybare kraftsystemet og en aktiv utenrikspolitikk for fleksible ordninger i internasjonalt klimasamarbeid har ivaretatt den norske legitimiteten. Fremover vil derimot kravene til hva klimapolitikken skal levere skjerpes kraftig, når elektrifisering og industriell omstilling skal bidra til å nå klimamålene. En energiomstilling som svarer til ambisjonsnivået i klimapolitikken, vil bety at klima-utenrikspolitikken må balansere flere hensyn enn tidligere. Ingenting ved klimapolitikken er lenger kun innenrikspolitikk.
Nordsjøen står overfor en storstilt havvindutbygging. Uavhengig av hva Norge gjør vil europeisk havvindsutbygging dreie Europa i retning av økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av grenseoverskridende infrastruktur, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft over landegrenser. Jo mer omfattende det grønne skiftet blir, jo tydeligere blir det at norsk og europeisk energiomstilling henger sammen, og at denne gjensidig avhengige energiomstillingen er av de aller viktigste komponentene i Norge og andre staters klimapolitikk. Denne omstillingen trigger imidlertid sterke suverenitetsimpulser i mange norske politiske partier. En storstilt norsk havvindutbygging reiser kontroversielle spørsmål om finansiering, ilandføring og kabelforbindelser, som alle med betydelig sannsynlighet åpner for vanskelige politiske dragkamper. Energiomstilling er nå en helt nødvendig del av en videreutviklet norsk klima-utenrikspolitikk. Det innebærer en utenrikspolitikk som utfordrer norsk suverenitet i langt større grad enn tidligere. Det beveger norsk klima-utenrikspolitikk potensielt fra kontinuitet og konsensus til uenighet og strid.
Abstract in English:Power Shortage on the Horizon: Norwegian Climate Foreign Policy from Consensus to Conflict?Until recently, Norwegian climate foreign policy has been relatively consensual. In the 2020s – the decisive decade for climate politics – the Norwegian stance is however being challenged. This is because a national precondition that until now has been Norway's foremost strength, i.e., the renewable power system, can no longer uphold the same function in Norwegian climate foreign policy. The renewable power system and an active foreign policy emphasizing flexible mechanisms in international climate cooperation have preserved the legitimacy of Norwegian climate policies. However, in the future, climate policies will face dramatically sharpened demands, as reaching the climate goals will now also depend on electrification and industrial change. An energy transition that corresponds to the upgraded climate policy ambitions implies a climate foreign policy that needs to balance more concerns than in the past. There is now no element of climate policy that is domestic politics only.
The North Sea is facing a major offshore wind power expansion. Irrespective of what Norway decides, a European offshore expansion will move Europe towards greater mutual interdependence, both physically in terms of border-crossing infrastructure, and regulatory, through common rules and regulations for the sale of power across national borders. The more extensive the green energy transition becomes, the more obvious it is that Norwegian and European energy transitions are connected, and that this mutually interdependent energy transition constitutes one of the most important components of the climate policies of Norway and other states. This transition, however, triggers strong sovereignty impulses in many Norwegian political parties. A major Norwegian offshore wind power expansion raises controversial questions about financing, how and where to connect the wind parks to the grid, and subsea cable connections. There is a considerable likelihood that Norwegian offshore wind policy will be characterized by major political tugs-of-war. Energy transition is now a completely necessary part of the development of Norwegian climate foreign policy. This implies a foreign policy that challenges Norwegian sovereignty to a far greater extent than before, which potentially moves Norwegian climate foreign policy from continuity and consensus to disagreement and strife.

Med fem ulike bidrag fra norske samfunnsforskere setter dette fokusnummeret søkelys på norsk klima- og utenrikspolitikk. Bidragene i fokusnummeret viser at det har skjedd en vesentlig sammenkobling av politikkområder som tidligere har vært atskilt, og at klimapolitikken spiller en stadig større rolle i andre politikkområder, slik som utenriks-, handels- og kraftpolitikken. I tillegg kommer det frem at det internasjonale klimaregimet, til tross for nær universell ratifisering av Parisavtalen, stadig fragmenteres. Norge har reagert på dette med å knytte seg stadig tettere til EU, både når det gjelder klima- og kraftpolitikk. Videre påpeker fokusnummeret at internasjonale omdømmekostnader og økende global etterspørsel etter fornybar energi øker presset på en rask grønn omstilling, også innenlands. I sum fremstår Norges ambisjon om å være en global klimaforkjemper som stadig mer uforenelig med rollen som storskala produsent av olje og gass.
Abstract in English:Norwegian Climate and Foreign Policy: Is the Ambition to Be a Global Climate Leader Compatible with Norway's Role as an Oil Producer?The five contributions in this special issue all focus on various aspects of Norwegian climate and foreign policy. The special issue highlights the interconnectedness of policy areas that previously have been separate in showing how climate policy plays an increasing role in other policy domains, such as foreign, trade and energy politics. Even if the Paris Agreement enjoys near universal ratification, the international climate regime is becoming increasingly fragmented. As a result, Norwegian climate policy is becoming increasingly integrated with the EU in both climate and energy regulation. Moreover, the special issue highlights how international reputational costs and increasing future demand for renewable energy are putting additional pressure on a rapid green transition, also domestically. Taken together, Norway's ambition to be a global climate leader appears more and more incompatible with its role as a large producer of oil and gas.

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.
Abstract in English:Norway's Climate Reputation on TwitterIn this article we explore whether oil and gas industry negatively affects Norway's climate reputation by analyzing tweets posted during the 26th UN Climate Change Conference of the Parties (COP26) in Glasgow. To make our findings more reliable, we compare tweets about Norway with tweets about Sweden. The results of our study reveal that there is no significant difference in negative sentiment between tweets about Norway compared with tweets about Sweden. However, we find that tweets about the two states differ thematically. While dominant topics in tweets mentioning Sweden are about promotion of the green transition and climate activism, tweets about Norway are mostly about climate financing and the need to phase out fossil fuel production. Furthermore, negative tweets about Sweden are of a more general nature, similar to criticism of all countries not meeting their climate goals, while negative tweets about Norway are specific and related to fossil fuel industry.