Suchergebnisse

Gjennom EØS-avtalen ble det norske forskningssystemet koblet til en overnasjonal politikk preget av lagvis endring og ekspansjon. EUs økende engasjement i forskningspolitikken har resultert i et bredt sammensatt sett av forsknings- og innovasjonspolitiske virkemidler og en økende andel av EUs budsjett. Dette politikkområdet er båret av overnasjonale prinsipper for forskningsfinansiering og intense transnasjonale nettverk i sektoren. EØS-avtalen skapte en forutsigbar ramme for samhandling mellom norske og europeiske forskningsmiljøer med EUs rammeprogram for forskning som gravitasjonspunkt. Denne artikkelen retter oppmerksomheten mot de effekter denne 25-årige koblingen har hatt på det nasjonale forskningspolitiske nivå og på forskningsmiljøenes faglige aktiviteter.
Abstract in English:Free Flow of Science? The EEA Agreement's Significance for Research in NorwayThe EEA agreement linked the Norwegian research system with the EU's research policy domain, a policy area marked by layered change and expansion. The EU's increasing research policy engagement has resulted in a broad panoply of research and innovation instruments and an increasing share of the EU's budget. Integration in this policy area is carried by supranational principles for research funding and set of intense transnational policy and research networks. The EEA agreement created a predictable frame for interaction between Norwegian and European research with the Framework programmes for research as the node. This article looks at the effects that this connection has had on the national policy and research performing levels for the past 25 years.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.