Suchergebnisse

Med sine pyramider, faraoer, mumier og hieroglyfer er det få kulturer som stimulerer nysgjerrigheten og fantasien mer enn Det gamle Egypt. Men hvordan så hverdagslivet ut for oldtidens kvinner og menn langs Nilen, selve livsåren i det samfunnet vi fortsetter å la oss fascinere av? Hvordan levde de, og hva tenkte de om livet og døden? Og hvordan har det gått til at vi vet så mye om den imponerende sivilisasjonen de klarte å skape? Nå samles for første gang kunnskapen om denne kulturen på norsk, i en bredt anlagt bok. Mot et geografisk bakteppe trekker egyptolog Anders Bettum opp de store linjene i den gammelegyptiske historien og gir smakebiter av egyptisk språk, religion, politikk og litteratur. Et av bokens mange høydepunkter er fortellingen om dechiffreringen av hieroglyfene, andre er møtet med en familie fra arbeiderlandsbyen Deir el-Medina og funnet av Tutankhamons grav. Det gamle Egypt har stor plass i vår moderne bevissthet og historieforståelse. Det samme gjaldt også i antikken, som i likhet med ettertiden har tillagt de gamle egypterne en særlig visdom. Egypt har utøvd en magisk tiltrekningskraft på både vitenskapsmenn, antikvitetssamlere og gravrøvere, grupper det ikke alltid har vært like lett å skille mellom. Også slikt får vi vite mer om i denne boken, der forfatteren til slutt trekker tråder frem til dagens politiske situasjon hvor den nasjonalistiske faraonismen kniver med panarabisme og islamisme om forrang i egypternes identitetsfølelse

Dette er historia om ei nestan gløymt og i ettertida lite påakta del av kulturhistoria. Soga om den norske barnegjetaren. Frå mellomalderen og fram til mellomkrigstida var det tusenvis av born sitt pålagte arbeid å ta ansvar for husdyra på utmarksbeite. I alle typar terreng og i alt slags ver, gjekk det born på gjeting. Dei hadde ei lita eller ingen løn, kunne møte på større rovdyr, og dei var utan det «sikkerheitsnettet» som ein i dag prøvar å spinne kring kvar ein barndom. Gjetarborna fekk ikkje vere born i ei meir moderne forståing av kva ein barndom er. Dei var barnearbeidarar i eit haustingsbasert jordbruk som brukte utmarka som garden si forlenga arm. Fortidas gjetarungar i Noreg og dagens barnearbeidarar i mange land har meir til felles enn kva forfedrane og dagens born i Noreg har. I boka kan du lese om betingelsane og vilkåra bak ein førmoderne barndom i eit jordbruksbasert samfunn. Innhausting og utmarksbruk var ein sentral del av gardsdrifta. Boka omhandlar fattigdomsproblem og den omhandlar positive sider ved barnegjetaren sin kvardag. Inga historie er heilt svart eller heilt kvit. Aasmund Olavsson Vinje var barnegjetar lenge før han vart ein berømt forfattar og journalist. Både han og barnegjetaren Lars Skjegstad har større portrett i boka. Meistertjuven Ole Høiland var og gjetar. Tusenvis av born vandra i Agder, og ei nærsynt jente i Trøndelag ropte at bærplukkaren måtte sjå til å komme seg vekk frå setra sine moltebær, men bærplukkaren var ein bjørn. Boka har tatt for seg heile landet sin gjetarhistorie, og har freista å setje eit tverrfagleg fokus på barnearbeid i eldre tid i jordbruket.

Formålet med denne boken er å analysere nyere norsk politisk historie fra et valg-. og velgerperspektiv. Bokens to første deler tar for seg sentrale utviklingstrekk hos velgere og politiske institusjoner i Norge siden 1945, mens bokens tredje del beskriver noen utvalgte hendelser som har formet den politiske utviklingen. Del 1 kaster lys over norsk politisk historie fra et velgerperspektiv. Kapitlene tar for seg sentrale utviklingstrekk hos norske velgere langs seks dimensjoner: velgeres dagsorden, politiske holdninger, sosiale bakgrunn, tilknytning til partiene, valgdeltakelse og tillit til det politiske systemet. Del 2 tar for seg de politiske institusjonene som velgerne bemyndiger: Stortinget, regjeringen og partiene; samt institusjonene som utgjør rammen som de demokratiske valgene skjer innenfor: valgordningen og mediene. De to første delene av boken er forfattet av noen av de fremste norske forskerne på hvert av disse områdene. I del 3 fortelles ulike deler av norsk etterkrigshistorie av politikere som selv var en del av historien. Kapitlene er skrevet av Kjell Magne Bondevik, Kristin Clemet, Anne Enger, Carl I. Hagen, Kristin Halvorsen, Rasmus Hansson og Tove Strand. Hvert av bidragene kaster nytt lys over og gir et personlig perspektiv på norsk politisk historie

"Ottoman-Southeast Asian Relations: Sources from the Ottoman Archives, is a product of meticulous study of İsmail Hakkı Kadı, A.C.S. Peacock and other contributors on historical documents from the Ottoman archives. The work contains documents in Ottoman-Turkish, Malay, Arabic, French, English, Tausung, Burmese and Thai languages, each introduced by an expert in the language and history of the related country. The work contains documents hitherto unknown to historians as well as others that have been unearthed before but remained confined to the use of limited scholars who had access to the Ottoman archives. The resources published in this study show that the Ottoman Empire was an active actor within the context of Southeast Asian experience with Western colonialism. The fact that the extensive literature on this experience made limited use of Ottoman source materials indicates the crucial importance of this publication for future innovative research in the field. Contributors are: Giancarlo Casale, Annabel Teh Gallop, Rıfat Günalan, Patricia Herbert, Jana Igunma, Midori Kawashima, Abraham Sakili and Michael Talbot"--