Search results

Bilateralt diplomati er ikke en skandinavisk spidskompetence, men det har fået stigende betydning i dagens verden. Et antal cases analyseres her, i hvilke de skandinaviske lande er blevet bilateralt 'disciplineret' af stormagter som Rusland, Kina, Indien eller USA. Sammenlignet med de første ca. 15 år efter Den Kolde Krig med amerikansk hegemoni og EU's normative magt har de nordiske lande måttet erfare en indsnævring af deres handlefrihed. Det er ikke længere muligt, uden betydelige omkostninger, at kritisere stormagter baseret på universelle værdier. Generelt er det selvsagt vigtigt for beslutningstagere at respektere statens eksterne handlefrihed. Men på den anden side må de ikke være overforsigtige og undlade at prøve grænser af, bl.a. af hensyn til den hjemlige arena. 'Bastioner' må etableres og forsvares med troværdighed. Handlefrihedens grænser er svære at identificere, men prøveballoner, paralleladfærd med beslægtede lande eller måske brug af 'historiens lære' kan være gangbare metoder.
Abstract in English:Limits to Action Space: Scandinavians in Bbilateral DiplomacyBilateral diplomacy is not a Scandinavian favourite sport, but it has become increasingly important in today's world. A number of cases are analysed, in which Scandinavian countries have been "disciplined" bilaterally by great powers (Russia, China, India and the US). Compared to the first 15 years, roughly, after the Cold War, with American unipolarity and EU normative power, the Scandinavians have seen a narrowing of their freedom of manoeuvre (action space). It is no longer possible, without significant costs, to criticise great powers based on universal values. In general, it is crucial for decision-makers not to overstep their state's freedom of manoeuvre. But on the other hand, they should not be docile and desist from occasionally challenging its limits, also considering their domestic arena. "Bastions" should be credibly construed and defended. The limits of action space are difficult to discern, but trial balloons, parallel action with related countries, or "lessons of the past" could be helpful.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.

Det er gått en generasjon siden krigen i Bosnia-Hercegovina var over. Likevel lever landets innbyggere fortsatt i fattigdom og frustrasjon. Det kan virke som et mysterium at Bosnias stabile politiske elite holder seg ved makten i valgperiode etter valgperiode, uten å bli alvorlig utfordret. Dette på tross av at de jevnlig er involvert i korrupsjonsskandaler som tapper staten for ressurser, hindrer en velfungerende administrasjon og ødelegger tilliten mellom borgerne. Hva er det politikerne gir sine velgere, når de ikke kan gi dem fremskritt og velstand? En viktig del av svaret er: ideen om «etnisk rene» stater. Denne ideen betinger fortsatt mye av politikken i Bosnia-Hercegovina så vel som i flere av de andre jugoslaviske etterfølgerstatene. Aktører utenfra utnytter dette for å oppnå egne mål. Spesielt ser det ut som om Republika Srpskas sterke mann, Milorad Dodik, får russisk hjelp i stadige forsøk på å ytterligere sementere etniske skillelinjer i Bosnias statsordning. Men like lite som på 1990-tallet gir ideen om etnisk separasjon svar på hvordan landene i regionen kan oppnå velstand og leve i fred med naboene.
Abstract in English:«Isto sranje, novo pakovanje». 25 Years after Srebrenica: The Idea of Ethnically Pure States Still Influential in Bosnia-Herzegovina
25 years have passed since the end of the war in Bosnia-Herzegovina. In spite of this, the citizens live in poverty and frustration. It is hard to grasp how Bosnia's enduring political elite can stay in power without being seriously challenged. Even though they regularly figure in corruption scandals that drain the state's resources, hobble the administration and institutions and destroy mutual trust within the population. What, then, do the politicians offer their voters, when they cannot deliver progress and prosperity? A key part of the answer is: the idea of an 'ethnically pure' state. This idea still has a large impact on politics in Bosnia-Herzegovina, as well as in the other Yugoslav successor states. External actors are exploiting the idea for their own purposes; in particular it seems the Republika Srpska strongman, Milorad Dodik, is getting Russian help in his continuing endeavour to further cement ethnic divisions in Bosnia. But just like in the 1990s, the idea of ethnic separation fails to offer solutions as to how the region's countries can become prosperous and live in peace with their neighbours.

Artikkelen ser på den teknologiske og strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina hva gjelder implementeringen av 5G-nettverk, og spør hva som er med å påvirke hvordan andre stater posisjonerer seg mellom de to supermaktene. Ved å bygge på tre grener av politisk realisme – balance-of-threat-teoriens tanke om at trusseloppfatning driver staters valg av allianser, patron–klient-teoriens tro på at USA kan forvente at deres klientstater innretter seg etter amerikansk utenrikspolitikk, og teorien om at handelsrelasjoner kan brukes som maktverktøy – utleder jeg et sett med hypoteser og potensielt relevante forklaringsvariabler. Som avhengig variabel samler jeg 70 staters holdninger til Kinas omstridte telekommunikasjonsgigant Huaweis rolle i 5G. Bivariat analyse avslører tre hovedmønstre: (1) Stater som er små og maktesløse i forhold til Kina, samt statene i Kinas geografiske region, ser ut til å være mer aksepterende til Huaweis 5G. (2) Stater som ser på USA som sin patron og som er avhengige av Washingtons sikkerhetsgaranti ser ut til å være betydelig mer avvisende til selskapets 5G. (3) Handelsrelasjoner til både USA og Kina ser ut til å ha liten eller ingen effekt på staters holdninger. Av de tre realisme-grenene er det altså patron–klient-teorien som veier tyngst når det gjelder å forklare staters holdninger til Huaweis 5G.
Abstract in English:The US way or the Huawei: An analysis of how small and medium states stand on the Chinese giant's role in 5GThis article examines the technological and strategic rivalry between the US and China on the implementation of 5G networks, asking what influences how other states position themselves between the two superpowers. By building on three branches of political realism – balance-of-threat theory's notion that perception of threat drives states' alliance choices, patron-client theory's belief that the US can expect its client states to adhere to American foreign policy, and the theory that trade relations can be used as power tools – I derive a set of hypotheses and potentially relevant explanatory variables. As dependent variable, I measure 70 states' stances on China's controversial telecom giant Huawei's role in 5G. Bivariate analysis reveals three primary patterns: (1) States who are dwarfed by China's power, as well as states in China's immediate geographic region, appear to be more acceptive of Huawei's 5G. (2) States who see the US as their patron and who rely on Washington's security guarantee appear to be much more rejective of the company's 5G. (3) Trade relations to both the US and China appear to have little or no effect on states' stances. Of the three branches of realism, it is the patron-client theory that offers the most weight in explaining states' stances on Huawei's 5G.

Nesten to tiår etter den USA-ledete intervensjonen i Afghanistan, på tross av massiv innsats for å bygge en afghansk stat, så kollapset den afghanske regjeringsstrukturen i august 2021, og Taliban gjeninntok hovedstaden Kabul. Hvorfor mislyktes det internasjonale statsbyggingsprosjektet? Kunne ekstern statsbygging ha lykkes om tilnærmingen var en annen? Denne artikkelen tar utgangspunkt i nyere litteratur (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk) og gjør en analyse av hvordan dilemmaer i ekstern statsbygging manifesterte seg i Afghanistan henholdsvis på det politiske, militære og økonomiske området. Historisk har stabilitet i Afghanistan hvilt på en balanse mellom en svak sentralmakt og et betydelig rom for tradisjonelle samfunnsstrukturer. USA, som ekstern statsbygger, var opptatt av lojalitet fra en sterk sentralmakt, og underminerte derfor en maktfordeling som kunne gitt større grad av legitimitet. Resultatet ble en stat som var helt avhengig av ekstern støtte, og idet USA inngikk en avtale direkte med den væpnede opposisjonen, Taliban, så går den afghanske staten i oppløsning.
Abstract in EnglishDoomed to Fail? The US and the Afghan State-building Project, 2001–2021Nearly two decades after the US-led intervention in Afghanistan, following a massive effort to build an Afghan state, the country's government structure collapsed in August 2021, and the Taliban took control of the capitol Kabul. Why did international state-building fail? Could external state-building have been successful if the approach had been a different one? This article takes recent contributions to the literature on the dilemmas of external state-building as its point of departure (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk), and presents an analysis if how these dilemmas came to the fore in the political, military, and economic domains. Historically, Afghan stability have rested on a balance between a weak central authority, with considerable influence resting with traditional societal actors. The US, as an external state-builder, was concerned with loyalty from a strong central power, and thereby undermined the division of power that could otherwise have gained a higher degree of legitimacy. The result is a state which was fully dependent on external support, and as the US entered a treaty with the armed opposition, the Taliban, the Afghan state apparatus collapses.

I den stadig voksende litteraturen om NATOs ISAF-operasjon i Afghanistan, er alliansens partnerskap med afghanske aktører et understudert tema. Denne artikkelen forsøker å belyse partnerskapet mer utførlig. Ved å anvende en diskursanalyse på NATOs fremstilling av afghanske myndigheter og sikkerhetsstyrker i perioden 2003–2014, viser artikkelen hvordan et partnerskap preget av mistillit tar form og endres over tid. Funnene viser at i perioden 2003–2009 representerte NATO sine egne og de afghanske partnernes verdier som felles. NATOs representasjon av sine egne og de afghanske partnernes verdier som felles, forstås som et verktøy for å forandre de afghanske samarbeidspartnere i retning av NATOs liberale verdigrunnlag. Et betydelig skifte i denne fremstillingen ser vi fra 2009 til 2014, da NATO i stadig økende grad begynner å anse partnerne som et sikkerhetsproblem istedenfor en partner. Analysen viser dermed hvordan representasjoner av en partner over tid har betydning for politikken som føres på bakken, og for hvordan denne legitimeres.

Vestens umiddelbare reaksjon på Talibans maktovertakelse i Afghanistan i august 2021 har stort sett vært den samme som da Taliban kom til makten første gang i 1996. Vestlige stater og FN valgte den gang å isolere regimet, nekte diplomatisk anerkjennelse og etter hvert innføre strenge sanksjoner. Humanitær bistand var tillatt, men ikke samarbeid med Talibans statlige organer og ikke kanalisering av bistand via staten. Det er derfor grunn til å vurdere Vestens nåværende respons i lys av historien. Sanksjons- og isoleringspolitikken på 1990-tallet ga ikke forventede resultater og virket for det meste mot sin hensikt. Er det grunn til å tro at en lignende politikk i dag vil være mer effektiv? Hvis ikke, hva er konturene av et bredere og strategisk mer balansert engasjement?
Abstract in EnglishThe Road Ahead – Confrontation or Creative Compromises?The immediate reaction of Western states to the Taliban's seizure of power in Afghanistan in August 2021 was broadly speaking the same as when the Taliban first came to power in 1996. Western states and the UN chose at that time to isolate the regime, deny it diplomatic recognition and gradually impose strong sanctions. Humanitarian assistance was allowed, but not program cooperation with Taliban authorities and state institutions, and no assistance was to be channelled via the Taliban-controlled state. The results are highly relevant today. In the 1990s, the sanctions-and-isolation policy did not bring about the desired results, and in important respects were counter-productive. Are there reasons to believe that similar policies today will be more effective? This article outlines the contours of a broader and strategic more balanced engagement.

Denne boka er en innsidedrøfting av en viktig og stormfull periode i USAs utenrikspolitiske historie. Den gir ingen nøytral framstilling: dette er Henry Kissingers versjon av verden på 1970-tallet, av USAs plass og rolle og av tiårets mange statsledere – Leonid Bresjnev, Mao Zedong, Anwar Sadat og, først og fremst, Richard Nixon. Boka har det muntlige intervjuets form: den består av et dusin kapitler hvor redaktøren stiller spørsmål og Kissinger gir svar. Hvert kapittel er organisert rundt et bestemt tema.