Search results

Den norske klimapolitikken blir stadig tettere knyttet til EUs klimaregelverk. Denne artikkelen analyserer hvordan og hvorfor Norge har koblet klimapolitikken opp mot EU og hvilket handlingsrom samarbeidet med EU gir norske myndigheter. Gjennom EØS-avtalen har det europeiske kvotesystemet (EU ETS) siden 2008 dekket omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. Siden 2021 er også de ikke-kvotepliktige utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall omfattet av en egen tidsavgrenset avtale med EU, som et tillegg til EØS-avtalen. Dette samarbeidet forplikter Norge til å kutte utslipp hvert år fram til 2030. Avtalen binder også Norge til å følge EUs regelverk for opptak av klimagasser knyttet til skog og annen arealbruk. I praksis er Norge fullt medlem av EUs klimapolitiske samarbeid fram til 2030. Analysen viser at denne tette tilknytningen har økt det politiske presset for å kutte klimagassutslipp innenlands. Samtidig har Norge valgt å holde alle fleksibilitetsmuligheter åpne for å gjennomføre kuttene i EU i stedet. Hvorvidt disse mulighetene vil bli benyttet er i stor grad et politisk spørsmål som trolig vil prege klimadebatten frem mot 2030. Den endelige utformingen og innretningen på EUs grønne giv og Norges tilknytning til denne vil også påvirke handlingsrommet for klimakutt hjemme versus ute.
Abstract in English:Ever Closer Union? Norway's Climate Collaboration with the EUNorwegian climate policy has increasingly become closely linked to EU climate regulations. This article analyzes how and why Norway has linked its climate policy to the EU's and what room for maneuvering the cooperation with the EU gives Norwegian authorities. Through the EEA agreement, the EU Emissions Trading System (EU ETS) has covered about half of Norway's emissions, mainly from industry and the petroleum sector, since 2008. Since 2021, non-ETS emissions from transport, agriculture, construction and waste have also been covered by a separate time-limited agreement with the EU, as a supplement to the EEA agreement. This cooperation obliges Norway to cut emissions every year until 2030. The agreement also binds Norway to comply with EU regulations for the emissions and uptake of greenhouse gases related to forests and other land use. In practice, Norway is fully obliged to comply with the EU's climate policy regulations until 2030. The analysis shows that this close connection has increased the political pressure to cut greenhouse gas emissions domestically. At the same time, Norway has chosen to keep all flexibility options open to implement the cuts in the EU instead. Whether these opportunities will be used is largely a political question that probably will shape the climate debate until 2030. The final design and structure of the EU's Green Deal and Norway's connection to it will also affect the maneuvering room for climate cuts at home versus abroad.

Den här artikeln identifierar och analyserar tre olika reaktioner, i artikeln benämnda »strategisk respons», på amerikansk strategisk återhållsamhet sedan 2017 och mot bakgrund av Brexit: »Liberal övervintring», »Ett starkare Europa» och »En bredare koalition». Analysen kopplar strategisk respons, strategiskt aktörskap och strategisk autonomi och leder till två slutsatser: För det första att Brexit snararare har gynnat än hindrat det europeiska säkerhets- och försvarssamarbetet, såväl inom ramen för EU som mellan EU och stater som står utanför EU, däribland Storbritannien. För det andra att den framväxande säkerhetsordningen innebär nya och annorlunda förutsättningar för det säkerhets- och försvarspolitiska samarbetet i Europa, inte minst i Norden.
Abstract in English:American Strategic Restraint and European Strategic Response: Three Forms of Strategic Response Post-BrexitThis paper describes and analyses three types of European strategic response since the year 2017 by European governments and the EU in response to US strategic restraint and conditioned by Brexit. The three types of response we label "liberal wintering", "a stronger Europe" and "a broader coalition". The paper links strategic response to strategic agency and strategic autonomy leading on to two main conclusions: First, that Brexit has done more to promote than to restrain the development of European common security and defence, both within the EU and when involving nations outside of the EU, such as the UK. Second, that the new broader European security and defence structures open the door to new forms of cooperation, for example between the Nordic countries.

Die erste offizielle Tagung der Mitglieder der Maghreb-Union fand im Februar 1989 in Tunis statt. Neben den Grundlagen und Strukturen der Union standen die ökonomischen, sozialen und politischen Richtlinien zur Diskussion. (DÜI-Zri)

Der Artikel beschäftigt sich mit den herausragenden Charakteristika der Maghreb-Union in bezug auf Institutionen, Politik und Wirtschaft und dem Verhältnis ihrer Mitgliedstaaten zu anderen Staaten in der arabischen Welt. Er beantwortet die Frage, ob es wirklich eine arabische regionale Organisation gibt, die sich durch institutionelle Veränderungen (1958, 1964, 1988) behaupten konnte. (DÜI-Sra)

Slik forholdet til Sovjetunionen historisk har vært avgjørende for utformingen av norsk nordområdepolitikk, står forholdet til Russland sentralt også i dag. Artikkelen drøfter tre aspekter ved sikkerhetspolitikkens plass i norsk syn på nordområdene og i norsk nordområdepolitikk etter årtusenskiftet. I første del ser vi overordnet på sammenhengen mellom norsk sikkerhetspolitikk og norsk nordområdepolitikk de siste tjue årene. I andre del analyserer vi russiske perspektiver på sikkerhet Arktis og forholdet til Norge, før vi i siste del tar for oss tillitsskapende samarbeid på det militære området mellom Norge og Russland ved å gi en analyse av hva som karakteriserer den bilaterale Incidents at Sea-avtalen (INCSEA).
Abstract in English:Between Heat Wave and Ice Front: The High North, Security and Great Power PoliticsAs the relationship with the Soviet Union historically was decisive for the development of Norwegian policy towards the European Arctic, the High North, relations with Russia remain a core concern also today. This article analyses three aspects of the significance of security policy in the Norwegian view of the High North in general and in Norwegian High North policy in particular after the turn of the millennium. In the first part, we assess the relationship between Norwegian security policy and High North policy in the last twenty years. The second part examines Russian perspectives on the Arctic and relations with Norway. The third and final analysis assesses the bilateral Incidents at Sea (INCSEA) agreement as part of Russian-Norwegian military confidence building measures.

Norge har samarbeidet tett med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk siden slutten av 1990-tallet. Det er naturlig å se på dette samarbeidet som supplement til – eller spin-off av – EØS-avtalen. Når dette feltet nå er i endring med nye ambisiøse initiativer, samt at EUs forhold til tredjeland generelt vil revurderes som følge av brexit, vil dette få konsekvenser for Norges tilknytning til EU på dette området. Blant annet ser vi antydninger til det vi her kaller en mulig «EØS-ifisering» av dette feltet. Fokusbidraget analyserer tre utviklingstrekk og mulige konsekvenser av disse for Norge. Det første omhandler EUs beslutninger om det som skjer innenfor EU, nemlig PESCO og beslutningen om å styrke det felles europeiske forsvarsmarkedet. Det andre omhandler initiativer utenfor EU, som det franske europeiske intervensjonsinitiativet (EI2), som må ses i sammenheng med det første. Det tredje er brexit, som etter planen skal ta Storbritannia inn i «tredjelandsklubben», der Norge er en sentral aktør i dag. Hvilke konsekvenser får de nye initiativene tatt innenfor og utenfor EU, for Norge, og hva gjør brexit med Norges handlingsrom som utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeidspartner med EU?
Abstract in English:Spin-off of the EEA? Norway and the European Foreign, Security and Defense PolicyNorway has cooperated closely with the EU on foreign, security and defense policy since the late 1990s. It seems fitting to look at this cooperation as a supplement to – or spin-off of – the EEA agreement. As this field is now changing, with new ambitious initiatives, and that the EU's relations with third countries will generally be reassessed as a result of Brexit, this will have consequences for Norway's relations with the EU in this area. Among other things, we see trends towards what we label a possible "EEA-isation" of this field. This focus article analyses three developments and potential consequences for Norway. The first concerns EU decisions on what is happening within the EU, namely PESCO and the decision to strengthen the common European defense market. The second concerns initiatives outside of the EU, such as the French European Intervention Initiative (EI2), which must be seen in relation to the first. The third is Brexit, which is an attempt to take the UK into the "third country club" where Norway so far has been the key player. What are the consequences of the new initiatives taken within and outside the EU for Norway, and what does Brexit do to Norway's agency as a partner to the EU in the area of foreign, security and defense policy?

Artikkelen diskuterer EUs nye forsvarspakke med særlig vekt på CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) og EDF (European Defence Fund). Formålet er å styrke EU som sikkerhetspolitisk aktør og legge grunnlaget for europeisk strategisk autonomi. Forsvarspakken utfordrer norsk sikkerhets-, forsvars- og forsvarsindustripolitikk. Problemstillingene artikkelen besvarer er: Hvilke konsekvenser får de nyere EU-initiativene for norsk forsvarsindustri- og forsvarsforskningspolitikk? Hvordan opptrer myndighetene (Forsvarsdepartementet; FD) slik at Norge er i stand til å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri? Vi legger instrumentelle og institusjonelle teorier og perspektiver til grunn for analysen. Instrumentelle teorier forteller at aktørene handler formålsrasjonelt etter en konsekvenslogikk. Institusjonelle teorier forteller at aktørene søker legitimitet, og handler i tråd med etablert kultur og forventninger i omgivelsene. EU får en økende betydning der unionens sikkerhets- og forsvarspolitikk blir likere EUs andre politikkområder. Et flernivåperspektiv blir derfor relevant for et område som tidligere var forbeholdt medlemsstatene. Våre intervjuer med representanter for norske myndigheter og forsvarsindustri forteller at de har fragmentert kunnskap om og forventninger til betydningen av EUs forsvarspakke. Vi konkluderer at aktørene har en instrumentell tilnærming, men at manglende helhetlig forståelse gjør det vanskelig å svare formålsrasjonelt. Aktørene handler derfor også i tråd med et kulturperspektiv.
Abstract in English:What Now, Norwegian Defence Industry? Instrumental and Institutional Answers to the EU's New Security and Defence PoliciesThe article discusses the EU's new defence package with emphasis on CARD (Coordinated Annual Review on Defence), PESCO (Permanent Structured Cooperation) and EDF (European Defence Fund). The aim is to strengthen the EU as a security actor and encourage strategic autonomy. This package challenges Norwegian security-, defence-, and defence industrial policies. The research questions are: What consequences will these EU-initiatives have for Norwegian defence industry- and defence research policy? How will the authorities (Ministry of Defence; MoD) act to maintain a national defence industry? We apply instrumental and institutional theories. Instrumental theories expect rational actions in accordance with logic of consequences. Institutional theories expect appropriate actions in line with established culture and expectations in their surroundings. The EU's security and defence policy becomes more similar with other fields of EU policies. Therefore, a multilevel governance approach is relevant. Our interviews with representatives for Norwegian authorities and defence industry tell that they have fragmented knowledge and expectations about the significance of the defence package. We conclude that the authorities act instrumentally, but lack of a comprehensive understanding makes it difficult to answer rationally. The authorities therefore also act according to a cultural perspective.

Abu-'Amud, Muhammad Sa'd: Ad-Daula al-kurdiya baina 'l-fikr wa-'l-hulm wa-'l-waqi. = The Kurdish state: amid dream and reality. - S. 85-87. (...) Muhammad, 'Imad Husain: Tatauwur al-huwiya al-qaumiya al-kurdiya. = Development of Kurdish national identity. - S. 94-100. Hasanain, Sirin 'Abd-an-Na'im: Al-Luga al-kurdiya wa-'l-huwiya at-taqafiya. = Kurdish language and cultural identity. - S. 101-103. 'Abdallah, Tana' Fu'ad: Akrad Iran baina 's-sira' ad-dahili wa-sigat at-tawazunat al-iqlimiya. = Internal conflicts of Iranian Kurds. Formula of regional balances. - S. 104-109. Sa'dawi, 'Amr 'Abd-al-Karim: As-Sira'at al-kurdiya - al-kurdiya. = Inter-Kurdish conflicts. - S. 110-116. Turki, Ahmad as-Saiyid: Al-Qadiya al-kurdiya fi 'l-'Iraq. = The Kurdish question in Iraq. - S. 117-122. Harb, Muhammad: Al-Akrad fi Turkiya. = The Kurds in Turkey. - S. 123-125. Faiyad, Halid: Al-Akrad fi Suriya. Al-Wagh al-igabi li-'l-mas'ala al-kurdiya. = The Kurds in Syria. The positive aspect of Kurdish issue. - S. 126-128. 'Abd-an-Nasir, Walid: Al-Akrad wa-Isra'il. = The Kurds and Israel. - S. 129-133. Mahimar, Usama: 'Alaqat al-akrad bi-'l-Wilayat al-Muttahida al-Amrikiya. = The Kurds and the United States. - S. 134-137. Safi'i, Badr Hasan: Al-Ittihad al-Urubbi wa-qadiyat al-akrad. = The European Union and the Kurds. - S. 139-145. Sawi, 'Azza 'Abd-ar-Rahman as-: Al-Mas'ala al-kurdiya min wighat nazr al-mu'assasa al-'askariya at-turkiya. = The Kurdish question in the eyes of the Turkish military institution. - S. 146-151. 'Izzat, Huwaida: Tarih al-Kurd wa-Kurdistan min aqdam al-'usur at-tarihiya hatta 'l-an. = History of the Kurds and Kurdistan. - S. 152-157

This study deals with the effect of the Iran-Iraq war on the industry of crude oil extraction in both countries. The first part sheds light on the situation of the oil extraction before the outbreak of the war, the second shows the development of the production of crude oil throughout the war and in the third part the author tries to forecast the future of oil extraction in both countries. (DÜI-Sdt)

Über dreißig Beiträge zur irakischen Invasion in Kuwait: Die Ursprünge der Krise, die Haltung von Ägypten, Jordanien, Jemen, den Palästinensern, der Golfstaaten, der Arab Maghreb Union zur Krise, die Zukunft des arabischen regionalen Systems nach der Krise, die Auswirkungen für die Türkei und Israel, die iranisch-irakische Aussöhnung, Fragen des Völkerrechts, internationale Reaktionen (USA, Sowjetunion, Japan, afrikanische Staaten), die wirtschaftlichen Folgen für die Region, militärische Strategien, Verteidigungspotential in den Ländern, Dokumente zur Krise und eine Chronologie. (DÜI-Sdt)

Utenlandske investeringer er en viktig del av økonomien i mange land. Det gjelder også Norge, hvor utenlandskontrollerte foretak sysselsetter 21 prosent av arbeidstakerne i privat næringsliv. Samtidig vet vi at strømmene av investeringer internasjonalt er i endring, med vekst i aktiviteten fra stater som tidligere har investert lite utenlands. Det gjelder spesielt Kina, men også India, Russland og noen andre ikke-tradisjonelle investorland. I denne artikkelen studerer vi hvordan Norges posisjon som destinasjon for investeringer endrer seg. Vi diskuterer utviklingen i lys av etablerte teorier innen samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Abstract in English:Norway as a Destination for Foreign Investment: Trends and ExplanationsForeign investment is an important component of the economy of many countries. This is the case for Norway too, where foreign-controlled enterprises employ 21 percent of the workers in the (private) business sectors. We know that foreign investment flows are changing, with increased activity from countries that have traditionally invested little abroad. This is true for China, especially, but also for India, Russia, and some other non-traditional investor countries. In this article, we study how Norway's position as a destination for investment is changing. We discuss the developments in relation to established theories within economics and political science.