In: Ibsen , M F 2016 , ' Den Europæiske Union : Supranational demokrati eller international konsolideringsstat? ' , Politik , bind 19 , nr. 3 , s. 48-65 .
This article discusses the recent debate between Jürgen Habermas and Wolfgang Streeck on the relationship between capitalism and democracy in Europe. The article recounts Streeck's analysis of the financial crisis, the transformation of the tax state into the debt state, and the development of the EU towards an international consolidation state, which informs Streeck's call for a retreat from Europe to the nation-state as the last line of defense against neoliberal capitalism. The article proceeds to sketch Habermas's criticism of Streeck's argument, and it illustrates how Habermas' proposal for a reconstitution of the EU as a supranational democracy is motivated by foundational concerns in his critical theory of society. Finally, the article argues that the debate results in an unresolved dilemma: while only a democratized EU can reestablish the supremacy of politics over globalized markets, the EU is more likely to become further entrenched as an international consolidation state.
In: Wivel , A 2017 , ' What Happened to the Nordic Model for International Peace and Security? ' , Peace Review , bind 29 , nr. 4; Peace Journalism , 9 , s. 489-496 . https://doi.org/10.1080/10402659.2017.1381521
The Nordic countries have long been renowned for their contribution to international peace and security. This contribution – occasionally viewed by both Nordic and non-Nordic policy-makers and academics as a particular model for facilitating peace and development in international affairs – is based on a combination of active contributions to peaceful conflict resolution, a high level of development aid and a continuous commitment to strengthening international society. However, recently Scandinavians have been making headlines for reasons that seem to contrast with their well-established brand as humane internationalist peacemakers. This article identifies the characteristics of the Nordic model for international peace and security and discusses how and why it has changed.
Iver Neumann has been an inter-disciplinary entrepreneur for political science in Norway. For Neumann, interdisciplinarity has been coupled with an understanding of politics as the search for meaning and identity. These features are well-developed in European political science, particularly within the field of international relations, but they are more rarely encountered in Norway. This brief article provides a sketch of political science as it evolved and matured in its Norwegian incarnation. In situating Iver Neumann within the discipline, I emphasise his international and eclectic orientation. The personal, national and international meet in Neumann's works, as do popular culture and politics.
Grønlands udenrigspolitiske repræsentanter benytter den store internationale interesse for Arktis til at positionere Grønland som en mere selvstændig udenrigspolitisk aktør. Det er muligt, da Danmark er afhængig af Grønland for at opretholde sin status som "arktisk stat", og fordi Grønlands udenrigspolitiske kompetence er åben for fortolkning. Denne artikel analyserer, hvordan repræsentanter for skiftende grønlandske regeringer har udvidet det udenrigspolitiske handlerum ved i diskurs og praksis at styrke Grønlands position i en arktisk kontekst. Det er blandt andet opnået ved 1) højlydt at italesætte utilfredshed i Arktisk Råd, 2) stiltiende symbolske handlinger ved Ilulissat-erklæringens tiårs jubilæum, og 3) ved at mime suverænitet ved Arctic Circle konferencen, der pga. sin mere uformelle struktur er særligt nyttig til at styrke bilaterale internationale relationer. ; Greenland's foreign policy representatives use the great international attention to the Arctic to appear and act as a more sovereign foreign policy actor. This is possible due to Denmark's dependence on Greenland to maintain its "Arctic state" status and because Greenland's foreign policy competence is open to interpretation. The article analyzes how representatives of shifting Greenlandic governments have expanded the foreign policy room for manoeuvre in discourse and praxis to strengthen Greenland's position at Arctic-related events. This has been achieved by, among other things, 1) outspoken discontent in the Arctic Council, 2) tacit gestures at the Ilulissat Declaration's 10-year anniversary, and 3) by mimicking full sovereignty at the Arctic Circle conference serving as a particularly useful platform for enhancing bilateral international relations due to its more informal setup.
Vibeke Vindeløv, dr.jur. og professor i konfliktmægling i Center for Offentlig Regulering og Administration (CORA) ved Det juridiske Fakultet, Københavns Universitet, fratræder i januar 2017 og overgår til en position som professor emerita. I den anledning har en række gode kolleger og venner bidraget til dette festskrift. Vibeke har betydet rigtig meget for mange mennesker både fagligt og personligt. Med denne bog ønskes der at hædre Vibekes indsats på det juridiske fakultet. Gennem sine mere end 35 år på fakultetet har hun ydet en uvurderlig indsats med forskningsmæssig nysgerrighed og menneskelig indsigt, engagement og visdom. Bogen hylder Vibeke både som forsker, som kollega, som ven og som menneske
This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.
Iver B. Neumann begynte på NUPI i 1988. Etter tre tiår som NUPI-forsker (riktignok med en periode som Montague Burton-Professor i International Relations på LSE i London) meldte han i 2018 overgang til OsloMet. Med NUPI som plattform har Neumann satt et solid fotavtrykk i norsk offentlighet, og han er i dag en av Norges mest profilerte og internasjonalt anerkjente forskere på utenriks- og internasjonal politikk. Han er hyppig sitert, og er blant de 20 norske forskerne som publiserer mest ifølge CRISTIN-registeret.1 Han er særlig opptatt av norsk utenrikspolitisk historie, identitet, diplomati og Russland.
De igangværende klimaforandringer hører til blandt de største udfordringer i menneskehedens historie. Forbrænding af fossile brændstoffer skaber ikke blot velstand, men udgør også en risiko for, at vi er ved at udrydde os selv. Opråb fra videnskaben har stået på siden 1970, og selvom rækken af internationale topmøder om klimaet er lang, er det endnu ikke lykkedes at reducere udledningen af drivhusgasser i atmosfæren. I ?Klimaet under forandring ? og hvad så?? undersøger en gruppe danske filosoffer disse spørgsmål. Her sættes bl.a. fokus på klimavidenskabens historie og på den klimaskepticisme, der er fulgt: Hvor sikre kan vi være på det, som klimaforskningen fortæller os? Hvis forudsigelserne er korrekte, hvad skal så motivere os til at handle: Frygt eller fornuft? Eller hensynet til kommende generationer? Hvem skal betale for den grønne omstilling? Har vi overhovedet råd til det? Bogen forsøger at besvare disse spørgsmål og undersøger muligheden for at udforme en klimapolitik, der er både effektiv og retfærdig. Ifølge forfatterne kalder klimaudfordringerne på en forståelse for videnskabelige kendsgerninger, men også på en helt ny tilgang til global retfærdighed
Valget af Trump og Brexit indskriver sig sammen med Ruslands selvhævdende adfærd og Kinas øgede globale rolle i en udvikling, der set med danske udenrigspolitiske øjne opfattes som mere end almindeligt foruroligende: "De tektoniske plader, som dansk udenrigspolitik har hvilet på i mange år, er i bevægelse", skriver Regeringen i sin Udenrigs-og Sikkerhedspolitiske Strategi 2017/18 (Regeringen 2017a). Artiklen belyser på den baggrund den aktuelle debat om, hvordan Danmark kan og skal agere i en verden, der opfattes som stadigt mere usikker og uforudsigelig. Artiklen fokuserer især på spørgsmålet om, hvorvidt der lægges op til en nytænkning eller blot en justering af Danmarks foretrukne udenrigspolitiske virkemidler og institutionelle forankring. Med afsæt i en analyse af de seneste års strategiske udmeldinger og konkrete udenrigspolitiske tiltag identificerer artiklen et stigende modsætningsforhold mellem retorikken og ressourcerne i dansk udenrigspolitik. Skellet mellem det, der italesættes som udenrigspolitisk nødvendigt og det, der opfattes som indenrigspolitisk muligt, vokser, og som følge heraf fremstår det danske svar på de seneste års bekymrende internationale udvikling indtil videre usammenhængende.
I denne artikkelen deler Bjørn Tore Godal sine erfaringer fra da han, som handelsminister, undertegnet EØS-avtalen i Porto i Portugal den 2. mai 1992 på Norges vegne. Han viser hvordan EØS avtalen kan forstås som en forlengelse av en norsk utenrikspolitisk tradisjon der forholdet til Europa alltid har vært komplisert og sammensatt. Mens internasjonalt samarbeid har hatt stor støtte, har det også vært en dyp skepsis mot unioner og stormakter. Som AUF-leder tidlig på 1970-tallet kjempet han også mot norsk medlemskap i EF. Som handelsminister mente han lenger enn en del andre politiske aktører at EØS kunne være et varig alternativ til EU-medlemskap. I dette bidraget viser Godal hvordan EØS-avtalen har fungert, og særlig hvordan han har erfart avtalen i sine ulike roller.
Abstract in English:EEA – in RetrospectIn this article, Bjørn Tore Godal shares his experiences from when he, as Minister of Commerce, signed the EEA Agreement in Oporto, Portugal on May 2, 1992, on behalf of Norway. He shows how the EEA Agreement can be understood as a natural prolongation of Norwegian foreign policy tradition where relations with Europe always have been complex and complicated. While international cooperation has been highly supported, there has also been a deep skepticism of unions and great powers. As a leader of AUF (the social-democratic youth league) in the early 1970s, he also fought against Norwegian membership in the EC. As a Minister of Commerce, he believed that the EEA could be a lasting alternative to EU membership. In this contribution, Godal shows how the EEA Agreement has worked and how he has experienced the functioning of this agreement in his various roles.
Siden 2003 har regeringerne i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island arbejdet med at udvikle og implementere nationale strategier for cyber- og informationssikkerhed. Strategierne omfatter mange forskellige områder; f.eks. institutionel kapacitetsopbygning, uddannelses- og forsvarspolitik, internationalt samarbejde etc. Denne artikel skitserer landenes forskellige strategier per august 20181 for statens rolle i samfundets cyberresiliens, dvs. de kritiske samfundsfunktioners evne til at modstå og overkomme negative effekter af hændelser med udspring i cyberdomænet. Endvidere skitserer artiklen de udfordringer, som regeringerne har konstateret, at opgavefordeling og ansvarsplacering har givet, samt hvordan implementeringerne af strategierne reflekterer disse erkendelser. Her har den finske regering vist sig mest konsekvent ved at placere ansvaret for implementeringen af cyberresiliens centralt i en magtfuld organisation og udstyre den med konkrete styringsredskaber og en stor, velintegreret kontaktflade til den private del af Finlands kritiske infrastruktur.
Abstract in English
Since 2003, the governments of Norway, Denmark, Sweden, Finland and Iceland have developed and implemented national strategies for cyber and information security. The strategies include several topics such as organisational and human resource capacity building, defence policy, international cooperation, etc. This article gives a thumbnail sketch of the countries' strategies for the state's role in societal cyber resiliens (the ability to resist and overcome negative effects of events emanating from the cyber domain). It then shortly describes the experienced challenges with distribution of tasks and responsibilities, and how the implementation of the strategies reflect attempts to overcome them. It concludes that the Finnish government has gone furthest by placing responsibility for implementation centrally in an influential organisation and giving it a centrally developed common matrix for assessing progress and a well-established formal network within the private segment of Finland's critical infrastructure.
Artikkelen ser på mulighetene og utfordringene med avskrekking som strategisk tilnærming til det stadig viktigere cyberdomenet, fra et småstatsperspektiv. Forfatterne argumenterer for at det er essensielt å opprette og ansvarliggjøre en multinasjonal og multidepartemental/-sektoriell cyberorganisasjon for at reell cyberavskrekking skal være mulig å generere.
Innledningsvis beskriver artikkelen den klassiske og utvidete oppfatningen av avskrekking, og hvilke kriterier som må ligge til grunn for å kunne oppnå avskrekkende effekt: kapasitet, kredibilitet og evnen til å kommunisere effektivt. Sett fra et globalt sikkerhetsperspektiv har muligheten til å generere avskrekkende effekt vært med på å forme verden, spesielt i perioden 1945 til 1990. Kompleksiteten i sikkerhetssektoren har imidlertid økt signifikant siden da, mye grunnet økt global konnektivitet og fremveksten av cyberdomenet.
Artikkelen diskuterer hvordan kriteriene for avskrekking utfordres når strategien skal appliseres i cyberdomenet, med fokus på problemene knyttet til antallet aktører/vektorer, ulike motiver for handlinger, manglende felles grunnlag som utgangspunkt for å adressere utfordringene, og forskjellig oppfatning omkring attribusjon og proporsjonalitetsprinsippet. Forfatterne fremholder at disse utfordringene gjør det vanskeligere, men desto viktigere å identifisere hvordan man kan generere avskrekking i cyberdomenet – spesielt for høyteknologiske småstater, som Norge. Å håndtere dette på en god måte forutsetter at man ser på bredden av avskrekkingsteori i sammenheng over tid, og småstater må erkjenne sine svakheter og spille på sine styrker. Anbefalingene som fremlegges, er åpningstrekk som gjør nettopp dette, og som samtidig bereder grunnen for å dra veksler på komplementære effekter av ulike dimensjoner ved avskrekkingststrategi på lengre sikt.
Abstract in English
This article explores the possibilities and challenges associated with deterrence as strategy in the increasingly significant cyber-domain, from a small state perspective. The authors argue that genuine cyber-deterrence is contingent upon the creation of an accountable cyberorganization, with a multinational and multi-departmental/sectorial composition.
The article addresses classical and broader deterrence, and the criterions that must be met in order to successfully deter; capability, credibility, and the ability to communicate effectively. From a global perspective, the ability to generate effective deterrence has been key to shape the international security landscape in the period from 1945 to 1990. However, the complexity of the security sector has increased significantly since then – much due to the seemingly ever-growing global connectedness and the emergence of the cyber-domain.
The article further explores and discusses how the criteria for effective deterrence is tested when applied to the cyber-domain, with emphasis on the problems associated with the number of actors/vectors, varying motives for actions, the lack of a shared conceptual foundation as a basis to address the challenges, and differing opinions concerning attribution and proportionality. The authors argue that these problems make it difficult, but thus the more important to identify how to generate effective deterrence in the cyber-domain – especially for high-tech small states such as Norway. Effective management of the problem-complex requires exploration of the whole range of deterrence theory over time, and small states must recognize their inherent weaknesses and play to their strengths. The recommendation put forth here is an initial move which allows just that, and which at the same time sets the stage for more elaborate strategies that exploit the complementary effects of different dimensions of and approaches to deterrence.