Suchergebnisse

The Arctic is characterized by a well-functioning international governance regime. Arctic and non-Arctic states aim to solve the challenges following climate change in concert. However, certain challenges and processes may destabilize the intergovernmental order in the long run. This report distinguishes between global and regional dynamics. Future global struggles between the great powers may have repercussions in the high north. On the regional level itself, four questions may destabilize Arctic governance: the status of the North-East Passage, unresolved border disputes, the role of China, and the introduction of more military capabilities. The report offers two guidelines for the strategic approach of the Commonwealth of Denmark towards the Arctic. Firstly, the Commonwealth can play a constructive role for the future stability of the Arctic by aiming, to the extent possible, to solve the four regional challenges. Secondly, the approach of the Commonwealth towards the question of Arctic stability cannot be disentangled from Copenhagen's global priorities.

Danmark har konsekvent været blandt de lande i NATO, som anvender den laveste andel af BNP på forsvar. Artiklen behandler, hvordan amerikanske og danske beslutningstagere har italesat dansk forsvarspolitik i forbindelse med den igangværende byrdedelingsdebat i NATO og alliancens seneste byrdedelingsdebat, der fandt sted i slutningen 1970'erne og første halvdel af 1980'erne. Der argumenteres i artiklen for, at der er kontinuitet i de argumenter, der fremføres fra amerikansk side i forsøg på at påvirke dansk forsvarspolitik, og som danske aktører anvender for at retfærdiggøre, hvorfor Danmark ikke lever op til NATO's byrdedelingsmålsætninger. Amerikanske aktører forsøger således konsekvent i byrdedelingsdebatterne at påvirke dansk forsvarspolitik ved at påpege, at politikken er usolidarisk, at opfyldelse af målsætningerne er i dansk egeninteresse, og ved at skabe usikkerhed om udsigten til amerikanske forstærkninger, mens danske aktører dels anvender de gældende forsvarsforlig som værn mod kortsigtede ændringer, dels argumenterer for, at mindre end opfyldelse af byrdedelingsmålsætningerne også er acceptabelt. En konsekvens af den manglende målopfyldelse kan vise sig at blive, at Danmark mister sin position i det gode selskab i NATO. Dette gælder ikke mindst i en tid, hvor der er mindre efterspørgsel efter styrkebidrag til internationale operationer.
Abstract in English:Burden-sharing Debates in NATO and Danish Defence PolicyDenmark has consistently been among the countries in NATO that spend the lowest share of GDP on defence. This article explores how American and Danish decision-makers have articulated Danish defence policy in relation to the ongoing burden-sharing debate in NATO and the Alliance's most recent burden-sharing debate, which took place in the late 1970s and first half of the 1980s. The article argues that there is continuity in the arguments put forward by the United States in attempts to influence Danish defence policy and by Danish actors to justify why Denmark does not live up to NATO's burden-sharing guidelines. In the burden-sharing debates American actors thus consistently try to influence Danish defence policy by pointing out that the policy is an expression of a lack of solidarity, that fulfilment of the objectives is in Danish self-interest, and by creating uncertainty about the prospect of American reinforcements. Danish actors, on the other hand, use existing defence agreements as a bulwark against short-term changes and argue that not meeting the burden-sharing objectives is acceptable. A consequence of not meeting the guidelines may result in Denmark losing its position as part of the good company in NATO. In times where force contributions to international operations are in less demand this is even more likely.

Kor godt rusta er internasjonale ressursforvaltingsregime til å tilpasse seg klimaendringar? Klarar slike regime å inkludere nykommarar på ein konstruktiv måte, eller vinn realpolitiske vurderingar fram og ein hegnar om eigne ressursar? Denne artikkelen vil utforske dette og sjå på korleis klimaforsking blir brukt politisk til å legitimere krav på ressursar. Til dette blir makrellkonflikten i Nordaust-Atlanteren frå 2008–2014 undersøkt. Etter at makrellen endra vandringsmønster lenger nord og vest, vart det konflikt mellom Noreg og EU på eine sida og Island og Færøyane på andre sida. Folkeretten gjev eit stort rom for å tolke denne tvisten ulikt hjå partane. Dette spelerommet, kombinert med ein låg grad av tilpassing til nykommarstatar, førte til at det etablerte forvaltingsregimet braut saman. I løpet av konflikten vart det tydeleg at partane hadde svært ulike forklaringar på endringa i makrellens vandringsmønster. Klima- og miljøforsking vart trekt i tvil og brukt strategisk av aktørane i konflikten, og makrellen vart overfiska. Dette tyder på at realpolitiske omsyn framleis står sterkt i internasjonal ressursforvaltingspolitikk, også i møte med det som verkar som opplagte konsekvensar av klimaendringar. Fiskeriforvaltingsregime treng å konkretisere reglar for korleis ein skal handtere endringar i vandringsmønster, og korleis nykommarar til fisket kan inkluderast på ein konstruktiv måte. Slik unngår ein overfiske og framtidig bestandskollaps.
Abstract in EnglishThe Mackerel War: How Climate Change Impacts Fishery Negotiations and RegimesHow well are international resource management regimes equipped to handle climate change? Are such regimes able to adapt to and include new players, or do the stakeholders prefer status quo? This article will explore this phenomenon by using the case of the Mackerel War in the Northeast-Atlantic during 2008–2014. The mackerel stock in the Northeast-Atlantic changed its migratory pattern, which triggered the Faroe Islands to renegotiate its deal with Norway and the EU. Simultaneously, Iceland became a new major player in the mackerel fisheries. The mackerel regime consisting of Norway, EU and the Faroe Islands experienced a temporary breakdown during the conflict. This led to substantial overfishing. Due to differing interpretations of international conventions as well as the addition of a newcomer, the regime was not able to adapt well to the changing situation. Research on climate change was doubted by the states and was used strategically to legitimize resource claims. The fisheries regime needs stricter and more consistent rules regarding the inclusion of newcomers in fisheries, as well as how to handle dramatic changes in migratory patterns.

Fremstilling av utenrikspolitiske beslutningstakeres psykologi støter på utfordringer. I denne artikkelen argumenteres det for at analyser av politisk psykologi kan komplettere studiet av utenrikspolitikk, både ved å avdekke nye, kausalt betydningsfulle variabler og ved at tilgjengelige fremstillinger av årsakssammenhenger får høyere oppløsning. Gjennom en avgrenset analyse av hvordan konformisme internt i Bush-administrasjonen i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 bidro til mangelfull tanke- og meningsutveksling, tilbyr artikkelen en praktisk illustrasjon av dette synspunktet. Illustrasjonen ledsages av prinsipielle argumenter.
Abstract in EnglishPolitical Psychology and the Study of International PoliticsOutlining the mental life of foreign policy decision makers is fraught with challenges. In this article, it is argued that studies of political psychology may supplement foreign policy analysis by revealing undetected causal variables and by giving available interpretations improved micro-level accuracy. The methodological viability of the presented arguments is illustrated through a confined examination of how the psychological mechanism of conformism contributed to deficient sharing of views among members of the Bush-administration in the wake of 9/11. The illustration is backed by principal arguments.

Norges relasjon til Kina har siden anerkjennelsen av Folkerepublikken i januar 1950 blitt utøvd i et spenn mellom småstatsrealisme og småstatsidealisme. Norges handlingsrom og politikk overfor stormakten Kina utformes i et samspill mellom nasjonale og internasjonale faktorer, men i tråd med teoriretningen ny-klassisk realisme har strukturene i det internasjonale systemet størst forklaringskraft. Som en liten stat må Norge manøvrere i forhold til stormaktenes maktbalanse og rivalisering for å sikre sin egen velferd og sikkerhet. Norge valgte i 1949 å inngå i en allianse med USA gjennom NATO, og dette har siden vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norges handlingsrom vis-a-vis Kina er dermed til enhver tid påvirket av USAs forhold til Kina. Denne artikkelen trekker de lange linjer i norsk Kina-politikk over syv tiår, fra 1950 til 2020. Med en ambisjon om global orden som et ekstra sikkerhetsnett var Norge tidlig ute med å anerkjenne Kina og støttet landets inntreden i FN-systemet, men den kalde krigen begrenset relasjonene. USAs engasjement av Kina på begynnelsen av 1970-tallet var et vendepunkt i norsk Kina-politikk. Den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina de siste år gjør at norsk Kina-politikk nå igjen står overfor et vendepunkt, i retning av redusert handlingsrom og engasjement.
Abstract in English: Norway's relationship with China over the Past 70 Years: A Small State's Idealism and Realism with Respect to a Great PowerFrom recognizing the People's Republic of China in 1950 until today, both realism and idealism as well as domestic and international level factors have informed Norway's relationship with China. Nonetheless, this article finds that in accordance with neo-classical realism, international system variables have the strongest explanatory value on Norway's China policy. Since joining NATO in 1949, Norway's alliance with the United States has been the pillar in Norway's defence and security policy. Norway's room for maneuver crafting and implementing its China policy is consequently strongly affected by the ups and downs in Sino-U.S. relations. Unlike the United States, Norway recognized the PRC in 1950 and supported China's entry into the UN system, but the Cold War restricted Norway from further developing its relations with China. The Sino-U.S. rapprochement in the early 1970s enabled Norway to engage China, and the end of the Cold War in 1989 enabled Norway to widen its engagement to include issues such as environment and climate change, human rights and welfare policies. Nevertheless, after five decades of engagement, Norway's approach to China is currently once again changing as the result of an intensified Sino-U.S. rivalry and a changing threat perception of China across Europe.

Folkemordet i Srebrenica i juli 1995 opprørte en hel verden. Siden 1992, da krigen brøt ut, hadde Bosnia-Hercegovina vært under internasjonalt oppsyn. Artikkelen drøfter hvordan folkemord og grove krigsforbrytelser kunne foregå i årevis uten å bli stanset. Fokus er på den rolle de internasjonale faktorene spilte – FN, EU, Nato og stormaktene. Hvorfor var det så stor motstand mot bruk av makt? Delvis kan det ha vært på grunn av manglende forståelse av hva som skjedde, en oppfatning av at Balkan var preget av århundregammelt hat. Noen vestlige land hadde sine egne interesser i området. For vestlige politikere var det enkleste ikke å gjøre noe. FN sendte fredsbevarende styrker til et land i krig, noe som var katastrofalt for styrkene selv og for FNs prestisje. De tiltakene som ble satt i verk, som Sikkerhetsrådets resolusjoner, økonomiske sanksjoner, våpenembargo, FN-sikrede områder og flyforbud, førte ikke til at krigshandlingene avtok. Også mange norske politikere var sterkt imot militær inngripen. Den serbiske hæren var for sterk, en militær løsning var ikke mulig. Dette viste seg å være feil. Folkemordet i Srebrenica fikk FN og Nato til å gå inn for maktbruk i september 1995. En begrenset militær aksjon var nok til å få slutt på krigen, og reelle fredsforhandlinger kunne begynne.
Abstract in English: Srebrenica 25 Years After – How Could the Genocide Happen?
The genocide in Srebrenica in July 1995 shocked the world. Since 1992, when the war broke out, Bosnia and Herzegovina had been supervised by the international community. The article discusses why genocide and crimes against humanity could happen without being stopped. Focus is on the role of the relevant international participants, the UN, the EU, NATO and the great powers. Why was there a strong opposition against use of force? It was partly due to weak understanding of what was going on, a concept of the Balkans as a region of inherent centuries-old hatred. Some Western states had their own interests in the region. For Western politicians the easiest way was to do nothing. The UN sent peacekeepers to a country at war, which turned out to be a catastrophe for the peacekeepers and for the prestige of the UN. Measures like Security Council resolutions, economic sanctions, arms embargo, safe havens and no-fly zones did not work. Many Norwegian politicians were strongly opposed to military intervention. The Serbian army was too strong, a military solution was not possible. This turned out to be wrong. The genocide in Srebrenica triggered the use of force by the UN and NATO in September 1995. A limited military action was enough to end the war, after which real peace talks could start.

"10 years after NATO Membership. An Anniversary in the Shadow of a Crisis", indeholder artikler fra politiske aktører, diplomater og forskere, der alle bidrog til til konferencen af samme navn, hvor den 10-året for baltisk medlemskab af NATO var omdrejningspunktet. Udover den danske forsvarsminister, er den estiske og litauiske forsvarsminister og NATO's vicegeneralsekretær blandt bidragyderne. Konferencens formål var at fejre, inddrage og diskutere 10 års forsvarspolitisk NATO-samarbejde i Østersøområdet. Den internationale udvikling i Europa betød at konferencens dagsorden i stedet for kom til at stå i skyggen af krisen i Ukraine, og det anspændte europæiske forhold til Rusland. Dette afspejledes ikke kun på selve konferencen, men har også sat et dybt fodaftryk på publikationen, der dels belyser det forsvarspolitiske samarbejde mellem Danmark og de baltiske stater, dels tegner et billede af hvordan den russiske aggression på Krimhalvøen blev italesat af de repræsenterede landes Forsvarsministre samt fra hovedkvarteret i NATO. Konferencen blev afholdt tidligere i år i København, og var et resultat af et tæt samarbejde mellem Forsvarsakademiet, Forsvarsministeriet og ambassadørerne for Estland, Letland og Litauen i Danmark. ; Since the recognition of their independence in 1921, the three Baltic States Estonia, Latvia, and Lithuania have enjoyed a special status in Danish foreign policy that has continued into present-day times. Being one of the few countries that never officially recognized the Soviet annexation in 1940, Denmark became an early advocate in relation to Baltic membership of NATO in the wake of the Cold War. Defence cooperation, such as the joint contribution to the missions in the Balkans in the early 1990s, as well as the present air policing mission, first initiated in 2004, has been an important part of the political relationship. A conference celebrating and evaluating the first ten years of NATO membership was quite naturally a high-level event to be placed in Copenhagen. As progress with planning the conference proceeded, the international security community suddenly faced a crisis in Crimea, when separatists, with Russian support, gradually took control of the Crimean Peninsula. In only 24 days, what had initially been demonstrations and protests evolved into a complete Russian annexation, through a very dubious local democratic election, where independence from Ukraine, as well as affi liation to Russia, was declared with 96% of voters in favor of joining Russia. These events naturally had a massive impact on this conference, which resulted in an anniversary in the shadow of a crisis. This turn of events forced a new discussion upon the member states of NATO: What is the main purpose of the Alliance? This question became a focal point for the conference, as well as the articles presented here.

David Kempels bog om skævvridningen af Danmark starter med en international sammenligning af geografisk polarisering imellem storbyer og provinser i en række vestlige lande og konkluderer, at Danmark er blandt de mest centraliserede lande i Vesten. Hvordan er det kommet dertil? På trods af intentioner om at skabe et muntert, jævnt og virksomt liv, så synes en uønsket udvikling kun af fortsætte: København er en by, hvor det kan tage flere timer at parkere sin bil. Historisk set viser David Kempel, at Christian den fjerde efter sin tronbestigning i 1588 måtte konstatere, at hans hovedstad ikke kunne måle sig med de bedste europæiske storbyer. Og han satte i værk. Udover de berømte bygningsværker og de fejlslagne krige rummer historien om Christian 4. også en overraskelse: Ved at accelerere koncentrationen af militære, statslige og økonomiske institutioner i hovedstaden blev kongen tillige et symbol på udviklingen i den danske samfundsgeografi ? frem til i dag. Enevælden blev født i København som en alliance imellem kongen og københavnske storborgere, officerer og embedsstanden. Med evige privilegier til byen stillet i udsigt af Chr. 4-tal og fornyet frem til i dag. Kempels bog belyser i en række nuancerede kapitler den faktiske udvikling med fyldigt statistisk materiale, og bogen henvender sig til planlæggere, fag- og lægfolk, der gerne vil forstå baggrunden for den dysfunktionelle udvikling