Search results

Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.
Abstract in English:Norway's Climate Reputation on TwitterIn this article we explore whether oil and gas industry negatively affects Norway's climate reputation by analyzing tweets posted during the 26th UN Climate Change Conference of the Parties (COP26) in Glasgow. To make our findings more reliable, we compare tweets about Norway with tweets about Sweden. The results of our study reveal that there is no significant difference in negative sentiment between tweets about Norway compared with tweets about Sweden. However, we find that tweets about the two states differ thematically. While dominant topics in tweets mentioning Sweden are about promotion of the green transition and climate activism, tweets about Norway are mostly about climate financing and the need to phase out fossil fuel production. Furthermore, negative tweets about Sweden are of a more general nature, similar to criticism of all countries not meeting their climate goals, while negative tweets about Norway are specific and related to fossil fuel industry.

Omfattende kommersiell datasporing og salg av svært detaljerte digitale profiler for markedsføring kan utnyttes og manipuleres av fremmede makter for spionasje, sabotasje og subversion. Datasettenes digitale natur medfører større detaljgrad, maskinlesbarhet optimalisert for automatisering, lange tidsserier, sanntidspotensial og mindre ressurskrevende datainnhenting sammenlignet med analoge metoder. Et globalt, uoversiktlig datamarked er sårbart for dataangrep og manglende verdikjedekontroll. Påstått anonymisering er ikke tilfredsstillende, og økt lagrings- og prosesseringskraft gjør datasettene stadig mer sårbare for reidentifikasjon. Samfunnsdigitalisering, smarte enheter og overvåkningskapitalismen intensiverer og forenkler inntrengningen i den private sfære. Morgendagens ledere kan i teorien spores fra vugge til grav, den store datamengden kan utlede informasjon som burde være gradert. Overvåkningskapitalismen, i kombinasjon med åpenhetens dilemma, tilsier at store datamengder i fri dressur derfor bør være en kilde til bekymring. Samlet vil de strategiske effektene av persondata kunne få potensielle konsekvenser for både samfunns- og statssikkerheten. I det digitale rom blir derfor personvernsikkerhetsdilemma en falsk dikotomi. En demokratisk stat vil aldri kunne kontrollere borgernes totale digitale liv. Stadig økt overvåkning vil alltid møte kritikk knyttet til at det utfordrer demokratiske prinsipper. Og statens overvåkningsmonopol er utfordret. Artikkelen konkluderer derfor med at vi i større grad bør anse personvern som et kollektivt anliggende, og at sterk personvernlovgivning kan være et verktøy for nasjonal sikkerhet.
Abstract in English:Digital Tracking – a Matter of National SecurityMore complex threat actors and risk assessments, e.g., hybrid threats, are often met with calls for increased government surveillance, which is of concern for democratic integrity. The two are therefore often presented as opposite poles. However, surveillance capitalism and the sale of extensive digital profiles can be manipulated and exploited by foreign powers for espionage, sabotage and subversion. The strategic effect is likely to increase as digitalization of governance, Smart Cities and IoT, as well as data storage and processing capacity, increase. The large amount of data can uncover information that should have been subject to clearance, tomorrow's leaders can in theory be tracked from infancy. In essence, the sale of personal data can have strategic effects on national security. As Surveillance capitalisms challenge the government surveillance monopoly, we should view privacy as a collective value for national defense.

Svalbard og vernesonen rundt øygruppen står sentralt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Siden 1977 har en konflikt mellom landene omhandlet Norges rett til myndighetsutøvelse i disse farvannene. Hva er russiske persepsjoner av norsk politikk i vernesonen? Hvordan har persepsjoner og reaksjoner utviklet seg siden årtusenskiftet? Hvilke endringer – om noen – ser vi i forbindelse med forverringen i det bilaterale forholdet etter 2014? Og hva betyr dette for faren for en eventuell konflikt i dette området? Oppsummert finner vi at 2014 ikke fremstår som noe vannskille med hensyn til forholdet mellom Norge og Russland i vernesonen. Den store endringen kom da de russiske føderale myndighetene fra og med «Elektron»-saken i 2005 gikk over fra protest til dialog. Siden har Russland lagt seg på en relativt forsonlig linje. Unntaket er en kort periode etter arrestasjonen av den russiske tråleren «Sapfir-2» i etterkant av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010, da store deler av rederinæringen og andre i det russiske nord var i harnisk og krevde handling angående vernesonen. Etter 2011 har hendelser i vernesonen blitt håndtert uten ytterligere eskalering. Dette er derimot ikke en naturtilstand, men en situasjon underbygd av en rekke spesifikke faktorer som kan komme til å endre seg.
Abstract in EnglishSafeguarding Norwegian Rights around Svalbard: Russian Perceptions and ReactionsSvalbard and the maritime zone around the Arctic Archipelago are central to the bilateral relationship between Norway and Russia, both in terms of economic and security concerns. Since 1977, a dispute between the countries has concerned Norway's right to assert sovereignty in these waters. What are Russian perceptions of Norwegian sovereignty enforcement in the Fisheries Protection Zone (FPZ)? How have perceptions and reactions evolved since the turn of the millennium? What changes – if any – do we see in connection with the deterioration in the bilateral relationship after 2014? And what does this mean for the danger of a possible conflict in this area? In summary, we find that 2014 does not appear to be a watershed with respect to the relationship between Norway and Russia in the FPZ around Svalbard. The change came when Russian central authorities after the Elektron-case in 2005 switched from protest to dialogue. Since then, a relatively conciliatory line has been emphasized regarding this dispute. The exception is a short period after the arrest of the Russian trawler Sapfir-2 following the 2010 Norway-Russia Delimitation Agreement, when large parts of the fishing industry and other regional actors in the Russian north were in harness and demanded action. After 2011, incidents in the FPZ have been handled without further escalation, although this is by no means a state of nature, but a situation underpinned by a number of specific factors that could be subject to change.