Search results

The Arctic is characterized by a well-functioning international governance regime. Arctic and non-Arctic states aim to solve the challenges following climate change in concert. However, certain challenges and processes may destabilize the intergovernmental order in the long run. This report distinguishes between global and regional dynamics. Future global struggles between the great powers may have repercussions in the high north. On the regional level itself, four questions may destabilize Arctic governance: the status of the North-East Passage, unresolved border disputes, the role of China, and the introduction of more military capabilities. The report offers two guidelines for the strategic approach of the Commonwealth of Denmark towards the Arctic. Firstly, the Commonwealth can play a constructive role for the future stability of the Arctic by aiming, to the extent possible, to solve the four regional challenges. Secondly, the approach of the Commonwealth towards the question of Arctic stability cannot be disentangled from Copenhagen's global priorities.

The regional powerhouse, South Africa, has since the introduction of the nonracial democratic dispensation in 1994, played a central and important role in the formation of both the regional and continental security architecture. With the establishment of the Southern African Development Community (SADC) in 1992, one of the central areas of collaboration for the community was envisioned to be security, understood within a broadened human security framework. Security was therefore from the outset one of the cornerstones of integration in the SADC. It was believed that the formation of a security community would help dismantle the enmities that had plagued regional relations during the apartheid era. For some parties, institutionalisation of relations pointed to a means of stabilising and disseminating a particular order. Such institutions depict the power relations prevailing at the time of their establishment, which, however, can change over time (Cox 1981:136). The integration ambition surrounding security correlated with the ambitions of South Africa, the new democratic government in the regional powerhouse. South Africa and its overall foreign policy ambitions desired the pursuit of peace, democracy and stability for economic growth and development in the region and within South Africa itself. Since South Africa's acceptance into the SADC in 1994, the organisation has attempted to set up the required institutional framework to enable co-operation on security, both in terms of narrow military co-operation and regarding designated 2 softer security issues, such as migration and cross-border crime. The military cooperation moved forward in the early years after 1994 with the 1996 decision of creating an Organ for Politics, Defence and Security Co-operation (OPDSC)1 and later the signing of the Mutual Defence Pact (MDP) in 2003, and eventually the creation of the Strategic Indicative Plan for the Organ (SIPO) in 2004, which operationalised the OPDSC (SADC 2004). However, the actual military cooperation, e.g. military exercises, came close to a standstill. Several developments obstructed military co-operation of which the evolving crisis in Zimbabwe and the subsequent withdrawal of donor support to, for instance, the Regional Peacekeeping Training Centre (RPTC) in Harare are but two examples. The RPTC constituted the backbone of the co-operation, but political differences between member states illustrated during the Zimbabwean crisis and following the mandate of the interventions in especially the DR Congo and partly Lesotho in 1998 all contributed to regional tensions.2 Despite the crisis, SADC members, and in particular South Africa, declared that the organisation would be able to form a regional stand-by brigade for the use of the African Union (AU) as part of its wider security architecture. On 17 August 2007, the SADC declared its stand-by-force operational at a large parade in Lusaka, Zambia and at the same occasion signed a memorandum of understanding on the SADCBRIG (SADC 2007). According to the timeline provided by the AU, the brigade should be fully operational by June 2010. Former South African deputy foreign minister Aziz Pahad stated after the launch that this was an important step, but that now there was much to be done securing joint levels and types of training, interoperability, etc. (Pahad 2007). The question that continues to linger is to what extent this brigade is operational and for what purpose. Is this new regional military formation in its present form just a paper tiger, or is it "real progress" and an example of "successful" regional cooperation and integration? This article scrutinises the security co-operation and integration in SADC and asks whether an apparent lack of common values between SADC member states are blocking the security integration process, the creation of a security community, and thereby the establishment of an effective stand-by brigade, the so-called SADCBRIG. The article furthermore attempts to scrutinise the role played by South Africa in establishing the SADCBRIG.

Mesteparten av norske havområder ligger nord for polarsirkelen og er åsted for noen av verdens rikeste fiskerier. De største fiskebestandene er delt med andre land, og internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen er derfor en viktig dimensjon ved nordområdepolitikken. Slikt samarbeid er basert på globale normer om hvordan levende marine ressurser skal forvaltes og deles og foregår på en rekke arenaer både bilateralt og regionalt. Samtidig er det også utfordringer knyttet til blant annet fordeling av ressurser i Norskehavet og klimaendringer som medfører at fiskebestandenes utbredelse er omskiftelig. Et føre-var tiltak i forhold til det siste er etableringen av en avtale om å forhindre uregulert fiske i Polhavet.
Abstract in English:Oceans, Fish and Resource Management in the Northern AreasMost of Norway's oceans are situated to the north of the Arctic Circle and some of the world's richest fishing grounds are there. The largest fish stocks are shared with other countries, and international cooperation on the management of the resources is therefore an important aspect of Norway's northern policy. Such cooperation is based on the international norms for how living marine resources are to be managed and shared, and it takes place in a number of bilateral and regional fora. There are challenges related to the allocation of pelagic resources in the Norwegian Sea and climate change driving change in the geographical distribution of fish stocks in the ocean. A recent precautionary measure in relation to climate change and its effects on marine ecosystems is the establishment of an international agreement to prevent unregulated fishing in international waters in the central Arctic Ocean.

The region of Southeast Asia is faced with a complex set of challenges stemming from political, economic and religious developments at the national, regional and global level. This paper sets out to examine trade-, foreign- and security policy implications of the issues confronting the region. In ASEAN, the Southeast Asian countries are continuing their ambitious attempts at further integration. Plans outlining deeper security and economic communities have been adopted. However, huge differences in political systems, economic development and ethnic/religious structures are hampering prospects of closer cooperation. The highly controversial conflict case of Burma/Myanmar is testing the much adhered-to principle of non-interference and at the same time complicating relations with external powers. Among these, the United States and China are dramatically strengthening their interests in the region. American influence is not least manifesting itself in light of the war against terrorism, which the region is adapting to in different ways and at different speeds. By contrast, the European Union does not seem to answer Southeast Asian calls for further engagement. A flurry of bilateral and regional trade agreements is another prominent feature of the economic landscape of the region. This is to a certain degree a reflex ion of impatience with trade liberalization in the WTO and within ASEAN itself. Structures of economic cooperation are under rapid alteration in Southeast Asia. The paper analyses the above-mentioned developments with a view to assessing the prospects of future stability, economic development and integration in and among ASEAN countries. It is concluded that although the scope for increased economic benefit and political harmonization through ASEAN integration alone is limited, the organization could still prove useful as a common regional point of reference in tackling more important policy determinants at national and global level.

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.
Abstract in English:Norway's Climate Reputation on TwitterIn this article we explore whether oil and gas industry negatively affects Norway's climate reputation by analyzing tweets posted during the 26th UN Climate Change Conference of the Parties (COP26) in Glasgow. To make our findings more reliable, we compare tweets about Norway with tweets about Sweden. The results of our study reveal that there is no significant difference in negative sentiment between tweets about Norway compared with tweets about Sweden. However, we find that tweets about the two states differ thematically. While dominant topics in tweets mentioning Sweden are about promotion of the green transition and climate activism, tweets about Norway are mostly about climate financing and the need to phase out fossil fuel production. Furthermore, negative tweets about Sweden are of a more general nature, similar to criticism of all countries not meeting their climate goals, while negative tweets about Norway are specific and related to fossil fuel industry.

Norsk klima-utenrikspolitikk har ligget ganske fast frem til i dag. På 2020-tallet, i det avgjørende tiåret for klimapolitikken, blir imidlertid den norske linjen utfordret. Det skyldes at en nasjonal forutsetning som hittil har vært Norges fremste styrke, nemlig det fornybare kraftsystemet, ikke lenger opplagt kan ivareta den samme funksjonen i norsk klima-utenrikspolitikk. Det fornybare kraftsystemet og en aktiv utenrikspolitikk for fleksible ordninger i internasjonalt klimasamarbeid har ivaretatt den norske legitimiteten. Fremover vil derimot kravene til hva klimapolitikken skal levere skjerpes kraftig, når elektrifisering og industriell omstilling skal bidra til å nå klimamålene. En energiomstilling som svarer til ambisjonsnivået i klimapolitikken, vil bety at klima-utenrikspolitikken må balansere flere hensyn enn tidligere. Ingenting ved klimapolitikken er lenger kun innenrikspolitikk.
Nordsjøen står overfor en storstilt havvindutbygging. Uavhengig av hva Norge gjør vil europeisk havvindsutbygging dreie Europa i retning av økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av grenseoverskridende infrastruktur, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft over landegrenser. Jo mer omfattende det grønne skiftet blir, jo tydeligere blir det at norsk og europeisk energiomstilling henger sammen, og at denne gjensidig avhengige energiomstillingen er av de aller viktigste komponentene i Norge og andre staters klimapolitikk. Denne omstillingen trigger imidlertid sterke suverenitetsimpulser i mange norske politiske partier. En storstilt norsk havvindutbygging reiser kontroversielle spørsmål om finansiering, ilandføring og kabelforbindelser, som alle med betydelig sannsynlighet åpner for vanskelige politiske dragkamper. Energiomstilling er nå en helt nødvendig del av en videreutviklet norsk klima-utenrikspolitikk. Det innebærer en utenrikspolitikk som utfordrer norsk suverenitet i langt større grad enn tidligere. Det beveger norsk klima-utenrikspolitikk potensielt fra kontinuitet og konsensus til uenighet og strid.
Abstract in English:Power Shortage on the Horizon: Norwegian Climate Foreign Policy from Consensus to Conflict?Until recently, Norwegian climate foreign policy has been relatively consensual. In the 2020s – the decisive decade for climate politics – the Norwegian stance is however being challenged. This is because a national precondition that until now has been Norway's foremost strength, i.e., the renewable power system, can no longer uphold the same function in Norwegian climate foreign policy. The renewable power system and an active foreign policy emphasizing flexible mechanisms in international climate cooperation have preserved the legitimacy of Norwegian climate policies. However, in the future, climate policies will face dramatically sharpened demands, as reaching the climate goals will now also depend on electrification and industrial change. An energy transition that corresponds to the upgraded climate policy ambitions implies a climate foreign policy that needs to balance more concerns than in the past. There is now no element of climate policy that is domestic politics only.
The North Sea is facing a major offshore wind power expansion. Irrespective of what Norway decides, a European offshore expansion will move Europe towards greater mutual interdependence, both physically in terms of border-crossing infrastructure, and regulatory, through common rules and regulations for the sale of power across national borders. The more extensive the green energy transition becomes, the more obvious it is that Norwegian and European energy transitions are connected, and that this mutually interdependent energy transition constitutes one of the most important components of the climate policies of Norway and other states. This transition, however, triggers strong sovereignty impulses in many Norwegian political parties. A major Norwegian offshore wind power expansion raises controversial questions about financing, how and where to connect the wind parks to the grid, and subsea cable connections. There is a considerable likelihood that Norwegian offshore wind policy will be characterized by major political tugs-of-war. Energy transition is now a completely necessary part of the development of Norwegian climate foreign policy. This implies a foreign policy that challenges Norwegian sovereignty to a far greater extent than before, which potentially moves Norwegian climate foreign policy from continuity and consensus to disagreement and strife.

Kor godt rusta er internasjonale ressursforvaltingsregime til å tilpasse seg klimaendringar? Klarar slike regime å inkludere nykommarar på ein konstruktiv måte, eller vinn realpolitiske vurderingar fram og ein hegnar om eigne ressursar? Denne artikkelen vil utforske dette og sjå på korleis klimaforsking blir brukt politisk til å legitimere krav på ressursar. Til dette blir makrellkonflikten i Nordaust-Atlanteren frå 2008–2014 undersøkt. Etter at makrellen endra vandringsmønster lenger nord og vest, vart det konflikt mellom Noreg og EU på eine sida og Island og Færøyane på andre sida. Folkeretten gjev eit stort rom for å tolke denne tvisten ulikt hjå partane. Dette spelerommet, kombinert med ein låg grad av tilpassing til nykommarstatar, førte til at det etablerte forvaltingsregimet braut saman. I løpet av konflikten vart det tydeleg at partane hadde svært ulike forklaringar på endringa i makrellens vandringsmønster. Klima- og miljøforsking vart trekt i tvil og brukt strategisk av aktørane i konflikten, og makrellen vart overfiska. Dette tyder på at realpolitiske omsyn framleis står sterkt i internasjonal ressursforvaltingspolitikk, også i møte med det som verkar som opplagte konsekvensar av klimaendringar. Fiskeriforvaltingsregime treng å konkretisere reglar for korleis ein skal handtere endringar i vandringsmønster, og korleis nykommarar til fisket kan inkluderast på ein konstruktiv måte. Slik unngår ein overfiske og framtidig bestandskollaps.
Abstract in EnglishThe Mackerel War: How Climate Change Impacts Fishery Negotiations and RegimesHow well are international resource management regimes equipped to handle climate change? Are such regimes able to adapt to and include new players, or do the stakeholders prefer status quo? This article will explore this phenomenon by using the case of the Mackerel War in the Northeast-Atlantic during 2008–2014. The mackerel stock in the Northeast-Atlantic changed its migratory pattern, which triggered the Faroe Islands to renegotiate its deal with Norway and the EU. Simultaneously, Iceland became a new major player in the mackerel fisheries. The mackerel regime consisting of Norway, EU and the Faroe Islands experienced a temporary breakdown during the conflict. This led to substantial overfishing. Due to differing interpretations of international conventions as well as the addition of a newcomer, the regime was not able to adapt well to the changing situation. Research on climate change was doubted by the states and was used strategically to legitimize resource claims. The fisheries regime needs stricter and more consistent rules regarding the inclusion of newcomers in fisheries, as well as how to handle dramatic changes in migratory patterns.

Etter å ha gått seirende ut av «klimavalget 2021», står den rødgrønne regjeringen overfor oppgaven med å sikre Norges grønne omstilling. I den offentlige debatten står gjerne argumenter om global solidaritet og miljøhensyn fremst i begrunnelsene for nødvendigheten av en grønn omstilling, mens motstandere av et raskt skifte fokuserer på de negative økonomiske konsekvensene de mener et raskt skifte vil få for Norge. Denne artikkelen søker å nyansere dette bildet, og argumenterer for et bredere kost-nytte-perspektiv som også tar høyde for diplomatiske kostnader ved å fortsette med oljeleting, samt de økonomiske konsekvensene av en treg omstilling. Selv om man holder konsekvensene av klimaendringene helt utenfor vurderingen, argumenterer vi for at usikkerheten rundt fremtidig oljepris og omdømmerisikoen Norge løper ved å fortsette å basere økonomien på ikke-fornybare energikilder, burde være gode argumenter for å revurdere Norges oljepolitikk.
Abstract in English:Norway's Oil Dilemma After Glasgow: An Immoral Argument for a Rapid Green TransitionAfter winning the "2021 climate election", Norway's new government faces the task of ensuring Norway's green transition. In the public debate, global solidarity and environmental considerations are often at the forefront of arguments for the necessity of a rapid green transition, while opponents of a rapid transition tend to focus on the negative financial consequences they believe such a change will have for Norway. This article seeks to nuance this debate, and argues for a broader cost-benefit perspective that also takes into account diplomatic costs of continuing with oil exploration, as well as the economic consequences of a slow transition. We argue that, even if not considering other consequences of climate change, the uncertainty surrounding future oil prices and the reputational risk Norway runs by continuing basing the economy on non-renewable energy sources should be good enough arguments to reconsider Norway's oil policy.

Sentralforvaltningen her til lands har de siste tiårene blitt internasjonalisert. Globale spørsmål legger beslag på stadig større ressurser i staten, men samordningen mellom departementene har ikke utviklet seg i samme takt. Norsk utenrikspolitikk ligger derfor ikke bare fast, den ligger også spredt. Komplekse globale utfordringer (terror, klimaendringer, pandemier, biodiversitet, cybertrusler, migrasjon m.v.) krever et langt tettere samarbeid for blant annet å reversere økt fragmentering – i en offentlig sektor hvor vi er satt opp med sterke fagdepartementer og svake samordningsmekanismer. Samtidig innvarsler byggingen av det nye regjeringskvartalet endringer i måten norsk (utenriks)politikk vil bli gjennomført på. Forholdet mellom fagspesialister og diplomatiske generalister blir tettere og vil utfordre den diplomatiske rollen og selvforståelsen på nye måter. Diplomatiets kjerneoppgaver vil endres. Blant annet vil langt bedre koordinering bli en hovedutfordring for utenrikspolitikken. Artikkelen trekker derfor opp noen problemstillinger og forslag som innspill til debatten,
Abstract in English:Track IV: The Future of DiplomacyOver the past decades, Norwegian ministries have become more internationalized. Global issues take up ever more of their time and resources, but cross-sectorial coordination has been lagging behind. Norwegian foreign policy is therefore fragmented. Complex global challenges (terrorism, climate change, pandemics, biodiversity, cyber threats, migration, etc.) call for much closer inter-ministerial cooperation to reverse increased fragmentation – in a public sector where sectorial responsibilities are strong and coordination mechanisms few. The new block housing most of the offices of the Government in central Oslo is a signal change for how Norwegian foreign policies will be conducted in the years ahead. Sector specialists and diplomatic generalists will move closer together, working under the same roof, and this will challenge the classic diplomatic role and the way diplomats look at themselves. Our core tasks will change. Improved coordination will move to the forefront of the work we do. The article presents an idea or two for a much-needed debate.

Stadig mer av utviklingsdiskusjonen dreier seg om grenseoverskridende problemstillinger og globale fellesgoder som klima, hav, natur og pandemiberedskap. Essayet presenterer tall som viser at Norge er det OECD-landet som vier mest av sin utviklingsbistand til globale fellesgoder. Selv om det er sterke synergier mellom bistand og globale fellesgoder har de grunnleggende sett ulike formål og målgrupper. Det er likevel grunn til å tro at tendensen med å bruke utviklingsmidler på globale fellesgoder vil styrke seg i årene som kommer – gitt de utfordringer verden møter i form av klimaendringer og smittsomme sykdommer. Essayet drøfter således hvordan bistandsfeltet er i ferd med å gjennomgå en gradvis, men fundamental endring – en «stille revolusjon». Dette kan skje ettersom bistanden er et politikkfelt som kjennetegnes av liten offentlig interesse og debatt. Det er imidlertid presserende drøfte implikasjonene av de globale fellesgodenes utvidelse og komplementering av bistanden. Ett forslag kan være å tydeligere rydde i utviklingssamarbeidets ulike engasjement, der bistand til fattigdomsreduksjon (uten hensyn til globale problemstillinger), og investeringer i globale fellesgoder (uten særlig hensyn til fattigdomsreduksjon) danner ytterpunktene. Dette kan hjelpe på dagens situasjon der bistanden presses tematisk og geografisk, og på den annen side arbeidet med de globale fellesgodene vris dit behovene er størst, ikke nødvendigvis dit produksjonen av dem skjer mest effektivt.
Abstract in EnglishAid's Silent Revolution?After decades of progress on a number of development parameters such as poverty reduction, hunger, and child and maternal health, we now see an emerging pessimism related to the international society's ability to solve global challenges. Indeed, the world seems increasingly embroiled by crises of a global nature, whether it's the ongoing economic and health crisis caused by Covid-19 or the weather extremes caused by climate change. Although not explicitly recognized, these developments are fundamentally changing international development cooperation. Foreign aid is increasingly directed towards global public goods such as climate, pandemics, the oceans and biodiversity. Norway is leading the pack with more than 20 percent of its earmarked aid addressing global public goods. Resources for poverty alleviation among the world's poorest nations has come under increasing pressure from these global public goods and confronts us with fundamental questions about what foreign aid has become, and what it should be.

Det som ofte har manglet i forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringer i Arktis, er undersøkelser av hva som betinger innflytelsen av vitenskapelig kunnskap i reguleringer av relevans for Arktis. I denne artikkelen er målet å analysere forholdet mellom arktisk kunnskapsproduksjon (inkludert policy anbefalinger) og norsk forvaltning (herunder Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet). I artikkelen ser vi nærmere på tre av arbeidsgruppene i Arktisk råd. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) og 3) Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). Fokus er på kunnskapsstatus, grad av økonomisk og politisk kontrovers innenfor de gitte feltene, betydningen av offentlig og politisk oppmerksomhet og forvaltningsdesign.
Abstract in English:The Arctic Council Between Science, Managment and PolicyWhat has often been lacking in the scholarly literature on environmental and climatic changes in the Arctic are analyses addressing what determines the influence of scientific knowledge on regulations of relevance to the Arctic. The purpose of this article is to analyse the relationship between the production and systematisation of knowledge (including policy recommendations arising from this work) on Arctic issues and the Norwegian management system (overseen by, among other bodies, the Norwegian Environment Agency and Ministry of Climate and Environment). The article focuses on three of the Arctic Council's working groups. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP); 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF); and 3) Protection of Arctic Marine Environment (PAME). The focus is on state of knowledge, degree of political and economic controversy in the issue area, the importance of the matter in public opinion and among policy makers, and management design.

Den norske debatten om kinesiske investeringer og sikkerhet har gjennomgått et betydelig taktskifte på få år. Fra en situasjon hvor det i liten grad var en debatt, og hvor kritiske røster i hovedsak angikk bekymringer om arbeidsmiljøutfordringer, har kinesisk næringsvirksomhet i Norge nå også blitt en del av den sikkerhetspolitiske debattsfæren. To særtrekk gjør det norske eksempelet til en spesielt interessant studie av de fellesnordiske spørsmålsstillingene diskutert i denne Fokusspalten. Norsk økonomi har tjent særegent godt på det kinesiske veksteventyret, men Norge har også stått i en særegent vanskelig politisk stilling overfor Kina gjennom det siste tiåret. Kontrasten mellom disse to faktorene har stått sentralt i norsk Kina-debatt. Ikke desto mindre har den norske offentlige debatten rundt kinesiske investeringer vært relativt positiv. Dette har blant annet vært drevet frem av gode erfaringer blant norske selskaper som har blitt kjøpt opp av kinesiske partnere. Den offentlige samtalen har dog i nyere tid begynt å relatere til spørsmålet gjennom en politisk og sikkerhetsmessig vinkling. Dette er et taktskifte som ikke skyldes hendelser knyttet til eksisterende kinesisk aktivitet i Norge, men heller en norsk gjenspeiling av bredere globale og regionale trender. Huaweis rolle i den kommende utbyggingen av 5G-nettverket har vært et spesielt viktig bindeledd til denne internasjonale opinionsdreiningen.
Abstract in English:Norway's Debate about Chinese Investments: From Benevolence to CautionThe debate in Norway regarding security concerns related to Chinese investments has seen a notable change in character over a short period of time. From a situation where there was little discernible debate at all, and where negative coverage of Chinese investment flows were mainly concerned with working environment issues, Chinese capital flows to Norway have now also become part of the debate on national security. Two particularities make the case of Norway especially interesting with regards to the broader Nordic debates over the issues discussed in this Fokus section. The Norwegian economy has been particularly well placed to benefit from the extraordinary Chinese economic growth, but Norway has also been in a particularly problematic political position towards China over the last decade. The contrast between these two factors has been a structuring trait of the Norwegian China debate. Nevertheless, the Norwegian public debate on China has been relatively positive over a long period of time. This has been given impetus by the positive experiences reported from the Norwegian enterprises that have been the target of Chinese acquisitions. However, lately, the public debate has increasingly come to regard the issue also through a political and security-related lens. This changing character is not due to specific events concerning Chinese activities in Norway, as much as being a reflection of broader regional and global trends. The question of Huawei's role in the coming construction of the 5G network has been a particularly important driver in this regard, as well as conductive link to the international change in opinion.

Bærekraftsmålene har blåst nytt liv i debatten om hvorvidt globale fellesgoder kan og bør finansieres med bistand. I denne replikken til Nikolai Hegertuns essay En stille revolusjon av utviklingspolitikken, argumenterer jeg for at det er liten grunn til å være strengt normativ i dette spørsmålet, blant annet fordi den statistiske definisjonen av bistand ikke utelukker dette; det er presedens for en viss bruk av bistand for slike formål; bistandsvolum uansett ikke er et fullstendig mål på givernes innsats og sier lite om kvaliteten på den; og fordi en rekke nasjonale og regionale fellesgoder – som uten tvil kan finansieres med bistand – er nødvendige for at globale fellesgoder skal kunne produseres eller konsumeres av innbyggere i fattige land. Vi vet heller ikke med sikkerhet at tradisjonell bistand gir større velferdsøkninger i fattige land enn finansiering av globale fellesgoder. Det er mulig å se for seg både at de globale utfordringene sluker bistanden og at de gir støtet til internasjonalt samarbeid i et omfang vi ikke har sett før. Gitt de underliggende drivkreftene – en kombinasjon av altruisme og egeninteresser – er det mer sannsynlig med gradvise endringer i utviklingspolitikken enn en revolusjon.
Abstract in English:Development Policy: Revolution is an Illusion?The Sustainable Development Goals have reinvigorated the debate on whether aid can and should be used to finance global collective goods. In this comment on Nikolai Hegertun's essay Aid's Silent Revolution? (En stille revolusjon av utviklingspolitikken), I argue that the statistical definition of aid does not categorically rule out such financing, for which there are precedents; that aid volumes in any case do not tell the full story about the extent and quality of donor efforts; and that many national and regional collective goods – which certainly can be financed by aid – are necessary for the production and enjoyment of global collective goods by individuals living in developing countries. Moreover, we do not know with certainty that traditional aid produces greater welfare improvements in such countries than global collective goods do. It is possible to envisage both that current global challenges will swamp aid and that they will induce international cooperation on an unprecedented scale. However, given the underlying forces of altruism and national self-interest, a gradual change in development policy is more likely than a revolution.

Svalbard og vernesonen rundt øygruppen står sentralt i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Siden 1977 har en konflikt mellom landene omhandlet Norges rett til myndighetsutøvelse i disse farvannene. Hva er russiske persepsjoner av norsk politikk i vernesonen? Hvordan har persepsjoner og reaksjoner utviklet seg siden årtusenskiftet? Hvilke endringer – om noen – ser vi i forbindelse med forverringen i det bilaterale forholdet etter 2014? Og hva betyr dette for faren for en eventuell konflikt i dette området? Oppsummert finner vi at 2014 ikke fremstår som noe vannskille med hensyn til forholdet mellom Norge og Russland i vernesonen. Den store endringen kom da de russiske føderale myndighetene fra og med «Elektron»-saken i 2005 gikk over fra protest til dialog. Siden har Russland lagt seg på en relativt forsonlig linje. Unntaket er en kort periode etter arrestasjonen av den russiske tråleren «Sapfir-2» i etterkant av delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010, da store deler av rederinæringen og andre i det russiske nord var i harnisk og krevde handling angående vernesonen. Etter 2011 har hendelser i vernesonen blitt håndtert uten ytterligere eskalering. Dette er derimot ikke en naturtilstand, men en situasjon underbygd av en rekke spesifikke faktorer som kan komme til å endre seg.
Abstract in EnglishSafeguarding Norwegian Rights around Svalbard: Russian Perceptions and ReactionsSvalbard and the maritime zone around the Arctic Archipelago are central to the bilateral relationship between Norway and Russia, both in terms of economic and security concerns. Since 1977, a dispute between the countries has concerned Norway's right to assert sovereignty in these waters. What are Russian perceptions of Norwegian sovereignty enforcement in the Fisheries Protection Zone (FPZ)? How have perceptions and reactions evolved since the turn of the millennium? What changes – if any – do we see in connection with the deterioration in the bilateral relationship after 2014? And what does this mean for the danger of a possible conflict in this area? In summary, we find that 2014 does not appear to be a watershed with respect to the relationship between Norway and Russia in the FPZ around Svalbard. The change came when Russian central authorities after the Elektron-case in 2005 switched from protest to dialogue. Since then, a relatively conciliatory line has been emphasized regarding this dispute. The exception is a short period after the arrest of the Russian trawler Sapfir-2 following the 2010 Norway-Russia Delimitation Agreement, when large parts of the fishing industry and other regional actors in the Russian north were in harness and demanded action. After 2011, incidents in the FPZ have been handled without further escalation, although this is by no means a state of nature, but a situation underpinned by a number of specific factors that could be subject to change.

Norges relasjon til Kina har siden anerkjennelsen av Folkerepublikken i januar 1950 blitt utøvd i et spenn mellom småstatsrealisme og småstatsidealisme. Norges handlingsrom og politikk overfor stormakten Kina utformes i et samspill mellom nasjonale og internasjonale faktorer, men i tråd med teoriretningen ny-klassisk realisme har strukturene i det internasjonale systemet størst forklaringskraft. Som en liten stat må Norge manøvrere i forhold til stormaktenes maktbalanse og rivalisering for å sikre sin egen velferd og sikkerhet. Norge valgte i 1949 å inngå i en allianse med USA gjennom NATO, og dette har siden vært bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norges handlingsrom vis-a-vis Kina er dermed til enhver tid påvirket av USAs forhold til Kina. Denne artikkelen trekker de lange linjer i norsk Kina-politikk over syv tiår, fra 1950 til 2020. Med en ambisjon om global orden som et ekstra sikkerhetsnett var Norge tidlig ute med å anerkjenne Kina og støttet landets inntreden i FN-systemet, men den kalde krigen begrenset relasjonene. USAs engasjement av Kina på begynnelsen av 1970-tallet var et vendepunkt i norsk Kina-politikk. Den tiltakende rivaliseringen mellom USA og Kina de siste år gjør at norsk Kina-politikk nå igjen står overfor et vendepunkt, i retning av redusert handlingsrom og engasjement.
Abstract in English: Norway's relationship with China over the Past 70 Years: A Small State's Idealism and Realism with Respect to a Great PowerFrom recognizing the People's Republic of China in 1950 until today, both realism and idealism as well as domestic and international level factors have informed Norway's relationship with China. Nonetheless, this article finds that in accordance with neo-classical realism, international system variables have the strongest explanatory value on Norway's China policy. Since joining NATO in 1949, Norway's alliance with the United States has been the pillar in Norway's defence and security policy. Norway's room for maneuver crafting and implementing its China policy is consequently strongly affected by the ups and downs in Sino-U.S. relations. Unlike the United States, Norway recognized the PRC in 1950 and supported China's entry into the UN system, but the Cold War restricted Norway from further developing its relations with China. The Sino-U.S. rapprochement in the early 1970s enabled Norway to engage China, and the end of the Cold War in 1989 enabled Norway to widen its engagement to include issues such as environment and climate change, human rights and welfare policies. Nevertheless, after five decades of engagement, Norway's approach to China is currently once again changing as the result of an intensified Sino-U.S. rivalry and a changing threat perception of China across Europe.