Search results

Genstande. Rum. Kroppe. I årtier har kulturforskningen fokuseret på sproglige konstruktioner og tegnenes spil. Men nu er tingene og det materielle for alvor vendt tilbage. Det kræver analyser af det materielle som dynamiske og betydningsproducerende processer, relationer og praksisser: som materialiseringer.I denne antologi stiller otte forfattere fra forskellige forskningsområder skarpt på genstandenes, rummenes og kroppenes materialiseringer ved at analysere, hvad og hvordan materialitet 'gør' og 'gøres'. Inspireret af nye materialitetsteorier og især af Actor Network Theory indkredser forfa

Indhold: Jens F. Jensen: And now - this: Rock-videos, TV-erfaring, collage og montage, skizofren fragmentering og oplevelsesstruktur inde i det postmoderne. Tove Arendt Rasmussen: Fiktion og reception i det interpersonelle rum. Helle Alrø: Følelser, fornuft og fascination - i mediereceptionen og i medieundervisningen. Gunhild Agger: Genskrivningens veje : Karen Blixen og massekulturens skabeloner. Elin Andersen: Den utopiske krop : eksempler fra storbyliv og teatrets avantgarde fra ca. 1890 til ca. 1930. Ernst-Ullrich Pinkert: "Den poetiske virknings fædreland er overnationalt" : Georg Büchners Woyzeck i Danmark. Ulf Hedetoft: Allegorien om os selv og de andre : et essay om nationalidentitetens naturlige iscenesættelser. Gorm Harste: Postmodernitetens klistermærker : om myter , kaos og komplexitet i det post-hierarkiske samfund / Gorm Harste og Bernadette Dubois. Peer Mylov: Lorenzer, Freud og Habermas

Bærekraftsmålene har blåst nytt liv i debatten om hvorvidt globale fellesgoder kan og bør finansieres med bistand. I denne replikken til Nikolai Hegertuns essay En stille revolusjon av utviklingspolitikken, argumenterer jeg for at det er liten grunn til å være strengt normativ i dette spørsmålet, blant annet fordi den statistiske definisjonen av bistand ikke utelukker dette; det er presedens for en viss bruk av bistand for slike formål; bistandsvolum uansett ikke er et fullstendig mål på givernes innsats og sier lite om kvaliteten på den; og fordi en rekke nasjonale og regionale fellesgoder – som uten tvil kan finansieres med bistand – er nødvendige for at globale fellesgoder skal kunne produseres eller konsumeres av innbyggere i fattige land. Vi vet heller ikke med sikkerhet at tradisjonell bistand gir større velferdsøkninger i fattige land enn finansiering av globale fellesgoder. Det er mulig å se for seg både at de globale utfordringene sluker bistanden og at de gir støtet til internasjonalt samarbeid i et omfang vi ikke har sett før. Gitt de underliggende drivkreftene – en kombinasjon av altruisme og egeninteresser – er det mer sannsynlig med gradvise endringer i utviklingspolitikken enn en revolusjon.
Abstract in English:Development Policy: Revolution is an Illusion?The Sustainable Development Goals have reinvigorated the debate on whether aid can and should be used to finance global collective goods. In this comment on Nikolai Hegertun's essay Aid's Silent Revolution? (En stille revolusjon av utviklingspolitikken), I argue that the statistical definition of aid does not categorically rule out such financing, for which there are precedents; that aid volumes in any case do not tell the full story about the extent and quality of donor efforts; and that many national and regional collective goods – which certainly can be financed by aid – are necessary for the production and enjoyment of global collective goods by individuals living in developing countries. Moreover, we do not know with certainty that traditional aid produces greater welfare improvements in such countries than global collective goods do. It is possible to envisage both that current global challenges will swamp aid and that they will induce international cooperation on an unprecedented scale. However, given the underlying forces of altruism and national self-interest, a gradual change in development policy is more likely than a revolution.