Search results

I litteraturen om Danmark under Den Kolde Krig og om Færøsk sikkerhedspolitik finder man argumentet om, at flere militære installationer gav Færøerne en særlig strategisk betydning i NATO under Den Kolde Krig. Denne artikel har analyseret Færøernes betydning i et militærgeografisk perspektiv og har anvendt et bredere kildegrundlag end den hidtidige litteratur og har sammenlignet med andre tilsvarende beliggenheder. På den baggrund kan det konkluderes, at Færøerne har været en dominerende geografisk position i en kort periode i 1960'erne. Modsat den gængse fremstilling i eksisterende dansk og færøsk litteratur på området var Færøerne ikke et betydende baseområde under Den Kolde Krig, og de tekniske installationer var ikke unikke, men udtryk for, at der under Den Kolde Krig etableredes talrige tilsvarende installationer. Færøernes militære betydning under Den Kolde Krig kan ses som en forståelsesramme for Færøernes fremtidige betydning. På den baggrund bør man tage udgangspunkt i, hvordan Færøernes beliggenhed konkret kan understøtte militære operationer, og man skal gøre sig klart, at en ny sikkerhedspolitisk situation ikke nødvendigvis giver områder som Færøerne en blivende betydning, men sagtens kan medføre en vekslende betydning.
Abstract in EnglishThe Faroe Islands' Military Geographic Significance to the USA and NATOIn the literature on Denmark during the Cold War and on Faroese security policy, one finds the argument that military installations gave the Faroe Islands a strategic importance in NATO during the Cold War. This article has analysed the significance of the Faroe Islands from a military geographic perspective, has used a broader range of sources, and has compared the Faroe Islands with similar locations. It can be concluded that the Faroe Islands have been a dominant geographical position for a short period in the 1960s. Contrary to the prevailing notion in existing Danish and Faroese literature, the Faroe Islands were not a significant base area during the Cold War and the installations were not unique, but were indicative of many similar installations. The military importance of the Faroe Islands during the Cold War can be seen as a framework for understanding the future importance. Future analysis should look into on how the Faroe Islands' location can actually support military operations and should be aware that a new security situation does not necessarily give areas such as the Faroe Islands a permanent significance, but can easily result in a frequently changing significance.

This article analyzes Sweden's foreign policy 2011–2018. The article is part of a special issue on how the Nordic countries have responded to recent geopolitical change. The international context in which Sweden finds itself has in a number of ways changed drastically during the time of analysis. The foundations of Sweden's foreign policy, however, have seen less change. The Swedish policy adjustments we see are rather the effects of radical change taking place in the previous two decades: the EU membership, the partnership with NATO, and the abandonment of the policy of neutrality. Sweden is thus learning how to adapt to this transformation of its international orientation during a turbulent time in global politics. The article includes an overview of Swedish foreign policy and the literature on the topic. We discuss the major actors, institutions, tools and frameworks in the foreign policy making process. A detailed analysis of the Foreign Minister's Statement of Government Policy provides a temporal comparison over the last decade.

Det som ofte har manglet i forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringer i Arktis, er undersøkelser av hva som betinger innflytelsen av vitenskapelig kunnskap i reguleringer av relevans for Arktis. I denne artikkelen er målet å analysere forholdet mellom arktisk kunnskapsproduksjon (inkludert policy anbefalinger) og norsk forvaltning (herunder Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet). I artikkelen ser vi nærmere på tre av arbeidsgruppene i Arktisk råd. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) og 3) Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). Fokus er på kunnskapsstatus, grad av økonomisk og politisk kontrovers innenfor de gitte feltene, betydningen av offentlig og politisk oppmerksomhet og forvaltningsdesign.
Abstract in English:The Arctic Council Between Science, Managment and PolicyWhat has often been lacking in the scholarly literature on environmental and climatic changes in the Arctic are analyses addressing what determines the influence of scientific knowledge on regulations of relevance to the Arctic. The purpose of this article is to analyse the relationship between the production and systematisation of knowledge (including policy recommendations arising from this work) on Arctic issues and the Norwegian management system (overseen by, among other bodies, the Norwegian Environment Agency and Ministry of Climate and Environment). The article focuses on three of the Arctic Council's working groups. 1) Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP); 2) Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF); and 3) Protection of Arctic Marine Environment (PAME). The focus is on state of knowledge, degree of political and economic controversy in the issue area, the importance of the matter in public opinion and among policy makers, and management design.

Russisk påvirkning av presidentvalget i 2016 har skapt frykt for manipulasjon av valg i Vesten. Både EU og USA forventer at trusselen vedvarer, og at nye metoder og kapasiteter utvikles. Artikkelen beskriver hva valgpåvirkning er, og hvordan slik påvirkning gjennomføres. Den gjør en systematisk gjennomgang av litteratur om beskyttelse av valg, og funnene sammenfattes i seks temaer med til sammen 38 mulige tiltak for å hindre valgpåvirkning: 1) bevisstgjøring; 2) forebygging; 3) samarbeide og koordinering; 4) beskyttende tiltak; 5) aktive mottiltak og avskrekking; 6) forskning, læring og kompetansebygging. Alle tiltak krever nøye vurdering av økonomiske, politiske, juridiske, praktiske og andre implikasjoner, samt særlig forholdet til demokrati og ytringsfrihet. Avslutningsvis påpekes fire problemstillinger som særlig aktuelle for videre vurdering: 1) bevisstgjøring via medier, samt målrettet mot partier og valgorganisasjon; 2) en helhetlig gjennomgang av trusler, sårbarhet og beskyttelsestiltak, særlig datasikkerhet; 3) forskning og utvikling; 4) avskrekking og eksponering av påvirkning. Mange tiltak er inngripende, særlig i forhold til demokrati, ytringsfrihet, sensur og selvsensur, og de viktigste utfordringer, begrensninger og kritikk mot restriktive tiltak gjennomgås. Vi må unngå at tiltak for å beskytte demokratiet i seg selv undergraver demokratiet.
Abstract in English:How Can Elections Be Protected Against Foreign Interference?Russian interference in the 2016 US presidential election have caused fear for manipulation of elections in the West. Both the EU and the US see this as a persistent threat and expect new methods and capabilities to emerge. This article describes election interference and how it has been conducted. It reviews literature about protection of elections, and summarises the findings in six themes with a total of 38 possible measures: 1) awareness, 2) prevention, 3) cooperation and coordination, 4) protective measures, 5) active countermeasures and deterrence, 6) research and competence building. All measures require careful consideration of economic, political, legal, practical and other implications, and especially consequences for democracy and freedom of speech. Finally, four issues are proposed as particularly relevant for further consideration: 1) awareness through media, and also especially targeted at political parties and the election organisation, 2) a comprehensive assessment of threats, vulnerabilities and protective measures, especially in terms of data protection, 3) research and development, 4) deterrence and exposure of interference. Many of the measures are far-reaching when it comes to democracy, freedom of speech, censorship and self-censorship, and the article reviews challenges, limitations and critique of such restrictive measures. It is essential that measures to protect democracy in themselves do not undermine democracy.

Den fremvoksende supermakten og gigantøkonomien Kina har vist vilje og evne til å ta i bruk økonomiske virkemidler for å forme ikke bare egen region, men også for å skaffe global innflytelse. I dette bokessayet tar vi for oss fire bidrag om ulike sider ved Kinas økonomiske statshåndverk. Bøkene handler om graden av kontroll over kommersielle aktører i Kinas bruk av økonomisk statshåndverk (Norris, 2016), valutahåndverk og Kinas forsøk på å internasjonalisere sin valuta renminbi (Cohen, 2019), Kinas kollektive finanshåndverk gjennom BRICS-samarbeidet (Roberts et al., 2017) og Kinas gigantiske infrastrukturprosjekt (Clarke et al., 2020). Samlet viser bøkene spennet i økonomiske virkemidler Kina har til rådighet. Vi har en klar agenda med lesningen. Vi lurer først på hva som er de innovative aspektene ved bidragene. Dernest bruker vi bøkene til å svare på tre problemstillinger knyttet til Kinas fremvekst og dets økonomiske statshåndverk: (i) hva er Kinas ambisjoner?, (ii) hva gjør Kina? og (iii) leverer Kina på ambisjonene? Til slutt forsøker vi å løfte blikket og diskutere kort hvordan kunnskapstilstanden kan bedres fremover.
Abstract in English:China's Economic Statecraft: Ambitions, Behavior, and AchievementsThe rise of China as a superpower and economic giant has massive consequences for world politics. China has ambitions and capabilities to make use of its new economic muscles to not only shape its own region but also to increase its influence globally. In this book essay, we analyze four contributions to various facets of Chinese economic statecraft. The books concern the level of control of commercial actors in the Chinese leadership's economic statecraft (Norris, 2016), currency statecraft and China's attempts to internationalize its currency (Cohen, 2019), China's collective financial statecraft through the BRICS cooperation (Roberts et al., 2017), and China's enormous infrastructure project (Clarke et al., 2020). Taken together, the books show the extensive scope in the economic tools China has at its disposal. We have a clear agenda with our reading. We are predominantly interested in the innovative aspects of the contributions. We also use the books to answer three research questions concerning China's rise and its economic statecraft: (i) what are China's ambitions?, (ii) what is China's behavior?, and (iii) does China achieve its ambitions? Finally, we build on our reading of the contemporary literature on economic statecraft to outline some blind spots in the research field.

Nesten to tiår etter den USA-ledete intervensjonen i Afghanistan, på tross av massiv innsats for å bygge en afghansk stat, så kollapset den afghanske regjeringsstrukturen i august 2021, og Taliban gjeninntok hovedstaden Kabul. Hvorfor mislyktes det internasjonale statsbyggingsprosjektet? Kunne ekstern statsbygging ha lykkes om tilnærmingen var en annen? Denne artikkelen tar utgangspunkt i nyere litteratur (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk) og gjør en analyse av hvordan dilemmaer i ekstern statsbygging manifesterte seg i Afghanistan henholdsvis på det politiske, militære og økonomiske området. Historisk har stabilitet i Afghanistan hvilt på en balanse mellom en svak sentralmakt og et betydelig rom for tradisjonelle samfunnsstrukturer. USA, som ekstern statsbygger, var opptatt av lojalitet fra en sterk sentralmakt, og underminerte derfor en maktfordeling som kunne gitt større grad av legitimitet. Resultatet ble en stat som var helt avhengig av ekstern støtte, og idet USA inngikk en avtale direkte med den væpnede opposisjonen, Taliban, så går den afghanske staten i oppløsning.
Abstract in EnglishDoomed to Fail? The US and the Afghan State-building Project, 2001–2021Nearly two decades after the US-led intervention in Afghanistan, following a massive effort to build an Afghan state, the country's government structure collapsed in August 2021, and the Taliban took control of the capitol Kabul. Why did international state-building fail? Could external state-building have been successful if the approach had been a different one? This article takes recent contributions to the literature on the dilemmas of external state-building as its point of departure (David Lake, Melissa Lee, Roland Paris, Timothy Sisk), and presents an analysis if how these dilemmas came to the fore in the political, military, and economic domains. Historically, Afghan stability have rested on a balance between a weak central authority, with considerable influence resting with traditional societal actors. The US, as an external state-builder, was concerned with loyalty from a strong central power, and thereby undermined the division of power that could otherwise have gained a higher degree of legitimacy. The result is a state which was fully dependent on external support, and as the US entered a treaty with the armed opposition, the Taliban, the Afghan state apparatus collapses.

Når og hvorfor velger stater å bruke militærmakt i grensetvister? Artikkelen argumenterer for at kvantitative studier av grensetvister i internasjonale relasjoner (IR) i for stor grad har fokusert på statiske forklaringsvariabler. For å forstå taktikkskifter må vi isolere hendelsesdynamikker, ikke konstante egenskaper. Paul Huths innflytelsesrike «nettverksmodell» åpner for nettopp dette, men jeg finner at dens logikk er ustø og dens empiriske støtte tvilsom. I stedet foreslår jeg en alternativ mekanisme, inspirert av Barbara Walters borgerkrigteori: En truet stat har et akutt behov for å signalisere kampvilje, og grensetvister er ideelle «scener» for slike signaler. Dermed kan vi forvente aggressive taktikkskifter innad i tvister like etter at eksterne trusler inntreffer – stikk i strid med Huths modell. Jeg tester de to hypotesene på et datamateriale om Kinas konfliktnettverk mellom 1954 og 2005. Mer omfattende tester er nødvendig for å fastslå modellens forklaringskraft, men dette materialet gir ettertrykkelig støtte til mitt argument. Sannsynligheten for at Kina ville militarisere en grensetvist mer enn tredoblet seg i ukene etter at Beijing ble utfordret militært av en eller flere utenforstående stater. Resultatet er uforenlig med litteraturens dominerende tese og styrker dermed oppfatningen av statiske forklaringsvariabler som utilstrekkelige for å kartlegge rykk og napp mellom fred og aggresjon i internasjonale grensetvister.
Abstract in EnglishFrom Peace to Fury: Reframing Tactical Shifts in Territorial DisputesWhen and why do states violently contend their territorial claims? I argue that the quantitative literature in IR stands ill-prepared to solve this puzzle due to an endemic appetite for static variables. Territorial disputes escalate because states' tactics shift; to grasp the dynamic sequences spurring those shifts is therefore critical. Paul K. Huth's network approach provides a powerful starting point, and I interrogate his hypothesis that threatened states acquiesce in disputes. The inference is both theoretically misplaced and empirically dubious, I find. Yet by injecting the Schellingian logic of 'commitment-signalling', drawing on Barbara Walter's theory of civil wars, I recast Huth's model: tactical shifts are aggressive, not conciliatory, when states perceive outside threats. I test this antithesis using a sequence-sensitive logistic regression model, employing China's territorial-dispute history between 1954 and 2005 as a crucial-case experiment. Strong evidence favours this paper's argument. That has implications for further research. My Network-Signalling model has promise and should be tested more extensively.

Som svar på Karsten Friis' kritik af Fokkusspalten, "Når krig blir hverdag", formulerer denne replik en kort begrebslig, empirisk og normativ afklaring af spaltens anvendelse af begrebet militæraktivisme. Begrebsligt påpeger replikken, at militæraktivisme allerede er hyppigt anvendt i litteraturen om skandinaviske landes øgede engagement i internationale militære operationer efter Den Kolde Krig. Empirisk set, er det korrekt, at udviklingen ikke har været lineær, og man kan argumentere for, at Danmark og Norges militæraktivisme var (endnu) større, da Afghanistankrigen var på sit højeste. Dog er begge lande fortsat engageret særligt i NATO-regi, og det er væsentligt at bemærke, at de direkte kampe på landjorden i internationale militære operationer i stigende grad udliciteres til mindre privilegerede lokale og internationale kombattanter. Replikken påpeger, at Friis' påstand om, at militæraktivisme som begreb udgør en slet skjult kritik af Danmark og Norges militære engagement, beror på en misforståelse. Tværtimod stammer aktivisme fra den danske udenrigspolitiske debat, hvor begrebet anvendes politisk med en række positive konnotationer forbundet med at være aktiv (Pedersen & Ringsmose, 2017). I lyset af afpolitiseringen af Danmarks og Norges krigsdeltagelse velkommer vi fremadrettet yderligere forskningsmæssig og politisk diskussion af militæraktivismen.
Abstract in EnglishReply: Military Activism RevisitedIn response to Karsten Friis' critique of the special issue When War Becomes Daily Life, this reply outlines a brief conceptual, empirical and normative clarification of the special issue's use of the concept, military activism. Conceptually, the reply points out that military activism is already a frequently used concept in the academic literature on Scandinavian countries increased engagement in international military operations after the Cold War. Empirically, it is correct that this development has not been linear, and arguably, Denmark and Norway's military activism was (even more) pronounced, when the war in Afghanistan was at its zenith. However, both countries continue to be engaged particularly in NATO, and significantly, direct battles on the ground are increasingly outsourced to local actors to less privileged local and international combatants. The reply points out, that Friis's claim that military activism is a concealed critique of Denmark and Norway's military engagement, is based on a misunderstanding. On the contrary, activism as a concept derives from the Danish foreign policy debate, where the term is used to connote a series of positive attributes associated with being active (Pedersen & Ringsmose, 2017). Considering the depoliticisation of Denmark and Norway's military activism we welcome further academic and policy discussions about this important issue.

Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og 'strategiske dybde'. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq og Kata'ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
Abstract in English:
The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi'a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and 'strategic depth'. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi'a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi'a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi'a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa'ib Ahl al-Haq, and Kata'ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran's network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study's research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.